Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Når selv de enkleste spørsmål blir vanskelige


Kategori: om meg // 20.01.2017 kl.14:29 // Ingen kommentarer


Voldtekt, sex, sexpartner, hvor mange sexpartnere, arendal, vennskap, venner, popularitet, bekjennelser, confessions, kjenner du,
"Hvor mange har du vært sammen med?".

Et, for så vidt, enkelt spørsmål. Likevel sliter jeg med å finne svaret. Jeg hadde ingen barndomskjærester, så den saken er grei. Ingen forhold i barnehagen eller barneskolen. Den første gangen jeg i det hele tatt kom i nærheten av noe som kan minne om forhold, var jeg sytten år gammel. Han het Frank, og var seksten. Vi var sammen i omtrentlig tre måneder, før hendelsen som endret alt. Klokken nærmet seg to om natten da tekstmeldingen tikket inn. Avsenderen var et ukjent nummer. Hun skrev at hun synes noen burde fortelle meg sannheten; Frank hadde ingen følelser for meg. Han var hennes, og han hadde aldri egentlig vært min. "Hvem er du?", tekstet jeg tilbake. "Silje som du gikk i klasse med på ungdomsskolen" lød svaret. Silje som hadde vært den aller verste mobberen. Hun som alltid hadde vært ute etter meg. Alltid funnet nye, ondskapsfulle måter å plage meg på. Silje, som jeg hadde flyttet langt pokker i vold bare for å komme unna. Her var hun igjen, på samme fest som kjæresten min. Tekstet meg, og påsto han var hennes. Frank selv bekreftet det hun hadde sagt. Nei, han var ikke 'hennes', men nei, han hadde egentlig aldri vært min, heller. Det hele hadde vært et planlagt stunt. Et iscenesatt forhold, med det formål å finne mitt mest sårbare punkt. Finne noe de kunne ta meg på, som virkelig ville svi i sjelen. Alle tekstmeldinger, alle bildemeldinger, alle chatsamtaler over MSN og nettby - alt hadde blitt videreformidlet til dem. Til mobberne mine fra ungdomsskolen. Og de hadde ledd. Disse festene han dro på hver helg, var ikke fester. De var sammenkomster hvor gjengen kunne sitte og le av meg. Planlegge neste trekk. Men nå hadde han begynt å få dårlig samvittighet.

Skal jeg likevel regne ham som min første kjæreste når jeg svarer på hvor mange jeg har vært sammen med? Vi var jo aldri egentlig sammen. Samtidig som at jeg faktisk trodde vi var det i tre hele måneder før den - i alle fall i deres øyne - sinnsykt artige spøken ble avslørt. Atten år gammel flyttet jeg inn til en fyr jeg hadde kjent i to uker. Han var i slutten av tyveårene. Han hadde i løpet av den første uken gått ned på kne med en ring og spurt om jeg ville være kjæresten hans, så sammen var vi. Vi bodde sammen i omtrentlig to uker til, før han brått og brutalt kastet meg på dør på sin egen bursdag. I ettertid brukte han personlig informasjon om meg (som jeg såvisst ikke hadde gitt ham!) til å bestille svindyre produkter på nett i mitt navn. Skal jeg regne ham som kjæreste nummer to, eller anses kanskje ikke forholdet som ordentlig om det ikke har lengre holdbarhetsdato enn melken i kjøleskapet?

"Hvor mange har du hatt sex med?"

Igjen, et veldig enkelt spørsmål. Men like fullt vanskelig å svare på. Ikke fordi jeg har hatt meg med så fryktelig mange, men fordi halvparten av de jeg har hatt sex med, har vært uten mitt samtykke. Påtvunget sex. Voldtekt, kalles det vel. Skal jeg ta disse med i beregningen når jeg gir et antall på hvor mange jeg har ligget med - eller skal jeg la være? Er "hvor mange har du hatt sex med?" et spørsmål om hvor mange jeg har gitt mitt samtykke til, eller et spørsmål om hvor mange som har vært 'nedi der', uavhengig av hvorvidt jeg syntes det var ok eller ei?

"Hvor kommer du fra?"
"Kjenner du _ ?"


Når et menneske flytter fra sin hjemplass, er det som regel en grunn til det. For noen er denne grunnen så enkel som at de ønsker å se nye steder og bli kjent med nye mennesker. Utvide horisonten litt, og få litt mer livserfaring. I mitt tilfelle flyttet jeg fordi jeg måtte bort. Jeg var ikke trygg, jeg hadde det ikke godt, og jeg måtte bort. Jeg flyttet for å starte på nytt et annet sted. Få en sjanse til å leve, istedenfor bare å overleve. Å kunne legge alt det vonde bak meg. Det er vondt når folk spør meg hvor jeg er fra, for det får meg til å huske at jeg egentlig ikke hører til noe sted. At uansett hvor jeg drar, og uansett hvem jeg blir kjent med, er jeg fremdeles tilknyttet det stedet jeg reiste fra. Jeg er fra Arendal. Jeg gikk på den skolen som for noen år tilbake ble kåret til Norges verste mobbeskole. Jeg gikk i den klassen som aldri dro på klasseturer lenger bort enn nabokommunen, fordi vi var så jævlige å ha med å gjøre. Jeg hadde det såpass jævlig at de første fire årene etter at jeg flyttet, klarte jeg ikke dra nedover for å besøke min egen familie uten at min daværende kjæreste ble med. Jeg orket det rett og slett ikke, og ble fullstendig panisk. De få gangene jeg forsøkte å dra nedover på egenhånd, endte det med at jeg ringte ham gråtende i panikk og måtte ha ham til å hente meg igjen. 

Det eneste som er verre enn folk som spør meg hvor jeg kommer fra, er folk som følger opp spørsmålet med "kjenner du_?". De eneste menneskene jeg, i løpet av mine første femten leveår, hadde kontakt med, var de menneskene som daglig gjorde narr av meg, banket meg opp eller truet meg på livet i skolefriminuttene eller på skoleveien, eller som tekstet meg over MSN / Nettby. Jeg hadde ingen ordentlige venner før jeg fylte seksten, og den vennegjengen gikk sakte men sikkert til helvete ett år senere, da venninnen vår begikk selvmord. Derfra gikk alt veldig fort: gjengen ditchet meg fordi jeg ikke ville drikke meg dritings hver eneste dag i uken, røyke weed, ta amfetamin og løpe ned kontoret til helsesøster og spørre etter smertestillende som de kunne knuse og sniffe. Jeg har alltid vært en person som tenker langsiktig, og for meg så ikke fremtiden særlig lys ut om jeg skulle bruke den på å snorte ibux i spisefri, ta imot dop fra shady folk jeg ikke stolte så mye som et sekund på, eller bælme sprit som vann. Konklusjon; jeg var prippen og kjip, og endte nok en gang opp som et mobbeoffer. Jeg kan nevne på èn hånd alle mine venner jeg har fra hjemstedet mitt den dag i dag; han ene bor i dag i Asker, og hun andre ble jeg kjent med i 2015. Så nei; antagelig kjenner jeg ikke personen du referer til, og om jeg gjør det, er sannsynligheten stor for at vi har noe uoppgjort.

Det er det som er greia med meg; selv de enkleste spørsmål blir vanskelige å besvare. Bak selv de minste spørsmål ligger en lang og vond historie. Jeg er full av sånne ting man aller helst skal tie ihjel, gjemme under teppet og late som om man ikke har kjennskap til. Full av sånn 'livets harde realitet'-crap som mannen i gata aldri tror jeg ikke kjenner til, fordi jeg er en sånn 'hjernedød sminkedukke som lever i en rosa boble og ikke kan noe om livet'...


0 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits