Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


En spøkelseshistorie fra virkeligheten


Kategori: om meg // 04.02.2017 kl.14:25 // 2 kommentarer


9a9975c0d154ade90f62953872a2c22dc2

Historien dere nå skal få lese er ni år gammel. Jeg var sytten, nesten atten, år gammel og hadde nylig flyttet inn på hybel sammen med to jenter jeg hadde blitt kjent med skoleåret i forveien. De to hadde flyttet inn to uker tidligere. Jeg hadde vært den som nølte litt, men omsider lot meg overtale. Disse to jentene var normalt sett ikke venninner, men tapet av en felles venninne og klassekamerat hadde brakt dem sammen. Den ene jenta, S, hadde vært en del av venninnegjengen min hele fjoråret, uten at jeg egentlig følte jeg kjente henne noe særlig. Hun hadde vært stesøster til A, som nå var død. Den andre jenta, L, hadde aldri vært en del av venninnegjengen - hovedsakelig fordi hun ikke ville selv - men hadde likevel vært en god venninne av meg. I alle fall de gangene jeg ikke tok henne i å snakke dritt bak ryggen på meg - hvilket hendte ofte. L var ei slik jente som snakket dritt om alle, både venner og fiender, for å heve seg selv. Inntil nylig hadde hun gjort stort nummer av å poengtere for alle og enhver hvilke 'bitches som tror de er så jævla mye bedre enn alle andre' S og A var, men nå som A var død, hadde hun ikke så mye som et vondt ord å si om henne. Tvert imot.

Vi hadde bodd sammen i omtrentlig tre dager da merkelige ting begynte å skje. Det startet med edderkopper. Mengdevis av edderkopper. Det var stankelbein i dusjen. Det var stankelbein på soverommene. Det var stankelbein på kjøkkenet. Det var så man måtte riste alle klærne sine før man tok de på seg - til og med om de bare hadde ligget i klesskapet - for å være sikker på at det ikke var edderkopper i dem. Fuktskader, tenker du kanskje? Det tenkte vi også til å begynne med. Men nei. Alt var i tipp topp stand. Og årsaken til edderkoppene klarte vi ikke å finne.

Så begynte vi å høre fottrinn om natten. Vi hadde hvert vårt rom alle sammen, og våknet ofte av lyden av en ytterdør som gikk opp og noen som gikk inn med sko. Vi tenkte ikke så mye over det. Jeg og S trodde det var L, og L trodde det var S. Helt til vi satt oss ned for å prate om det, og fant ut at det ikke var noen av oss. Men èn av oss måtte det jo være - det var jo bare vi som hadde nøkkelen. Og vi låste alltid om natten. Det ble en slik greie der vi til slutt bare slo oss til ro med at vi hørte feil.

Så begynte bankingen på soveromsdørene. Midt på natten kunne jeg våkne av at det banket på soveromsdøren min. "Hva er det?", kunne jeg rope, uten å få svar. Så kunne jeg reise meg smålig irritert fra sengen, åpne døren - og bli møtt av ingenting. De to andre opplevde det samme. Igjen slo vi oss til ro - i alle fall delvis - med at vi hadde livlig fantasi og at vi hørte feil.

Et par dager senere begynte TV'en å leve sitt eget liv. Plutselig kunne den slå seg på, på MTV, akkurat idet A's favorittlåt ble spilt, for så å slå seg av igjen etterpå. Sto den på èn kanal, kunne den plutselig bytte selv om ingen hadde rørt kontrollen. Bytte til MTV, hvor 'hennes' låt ble spilt. "For et creepy sammentreff", tenkte jeg, men ingen av oss trodde lenger på at det faktisk var et sammentreff. Det var liksom så mye som skurret. Edderkoppene som kom fra ingensteds og uten grunn. Lyden av fottrinn og banking på dørene om natten. Og nå TV'en. Kanskje var vi gale - men hvor sannsynlig er det egentlig at tre personer blir gale samtidig, og opplever de samme tingene? Det er slikt man kan undre seg over. Samtidig kunne vi ikke helt tro at det var et spøkelse, heller. Det er èn ting å være open minded og tro på det paranormale. Det er noe annet å tro at din egen venninne er tilbake fra de døde for å terrorisere deg.

Det stoppet imidlertid ikke der, heller. Kort tid etterpå begynte vi å se skygger. Selv i fullt dagslys kunne vi i brøkdelen av et sekund se skygger som fløy over veggene. De var så raske, disse skyggene, at de var borte nesten fortere enn vi hadde sett dem. Så raske at vi lurte på om vi egentlig hadde sett dem i det hele tatt, eller om vi rett og slett bare var paranoide og gale. En gang sverget jeg på at jeg så A's joggebukse - den hun døde i - på badet da baderomsdøren sto på gløtt. Men også det ble en slik ting jeg lurte på om faktisk var sant, eller om jeg bare hadde innbilt meg det hele. S trodde meg - hun hadde sett den, hun også. Trodde hun, i alle fall.

Ingen av oss likte å være alene på hybelen lenger. Av alle steder, var det her vi følte oss mest utrygge. Hjertet banket alltid litt fort der inne, bare ventende på neste jump scare - enten det ville være tv'en, en skygge, en edderkopp eller den uforklarlige bankingen på dørene våre. Kaldt var det også. Jeg og L hadde varmeovnene våre på full styrke, men mens hennes rom var en tropeskog, ble mitt eget rom aldri varmere enn en novemberdag. Kanskje var det ovnen min det var noe galt med?

Det var først den dagen jeg sto foran speilet og kjente noe puste meg i nakken, at jeg for alvor fikk nok. Jeg var drittlei. Jeg, S og L satt oss ned på rommet til S for å prate ut om dette. For å finne en logisk forklaring på hva dette kunne være. Det var mens vi satt der at det plutselig lyste opp på mobilen min. Ubesvart anrop-tegnet poppet opp, men det sto verken 'ubesvart anrop' eller noe nummer å ringe tilbake. Det sto ikke engang 'skjult ID' eller noe av de andre greiene man gjerne pleier å få. Kun den røde oppoverpilen man fikk på telefonen den gangen, som symboliserte at man hadde et tapt anrop. "Ring opp igjen!", foreslo S. Jeg forsøkte, men telefonen fant ingenting å ringe tilbake til. Kanskje var det noe galt med telefonen?

Og kanskje ville jeg ikke tatt slik på vei om ikke S' venninne M den siste uken hadde påstått seg å våkne opp med tapte anrop fra A's nummer hver eneste morgen. A's nummer som hun, når hun ringte tilbake, fikk beskjed om at ikke var i bruk. Riktignok burde man ta alt M sa med en klype salt. Det hadde jeg forstått. En gang - skoleåret i forveien - hadde vi vært venninner. Nære venninner. Helt til A døde, M hadde avgjort at jeg var Kjip McKjipersen som ikke ville ta dop og feste konstant, og dermed lagt meg for hat. Imidlertid hadde jeg begynt å være skeptisk til henne lenge før det. Helt siden A viste meg meldingene M hadde sendt henne. Truende, ondskapsfulle meldinger. Meldinger som "jeg skal få deg til å angre på at du er født". Meldinger som "Du er så feig, A. Tør ikke gå ut døra uten S engang. Hva skal du gjøre når S begynner på en annen skole til høsten? Du kommer ikke til å overleve alene og det vet du". Oppfordringer til selvmord. Trusler om at hvis hun visste hva som var best for henne, tok hun livet av seg der og da. Trusler om hvilket helvete hun ville få om hun våget å komme tilbake på skolen igjen.

Meldingene hadde brent seg fast på netthinnen min. Dels fordi disse meldingene var det siste minnet jeg hadde om A. Hun viste meg dem den aller siste dagen vi hadde sammen, før hun døde. Og dels fordi det var jeg som mottok disse meldingene nå. Fra M. Opprigninger, tekstmeldinger, og episoder på skolen. Det var meg M var ute etter nå. Det var meg hun ville til livs. Derfor visste jeg å ta alt hun sa med en klype salt. Jeg visste hvor fæl hun var til å dikte opp ting for noen usle minutter i rampelyset. Men likevel.. 

"Vet du hva som er rart?", sa S til meg en ettermiddag, "ingenting av det her begynte før du flyttet inn".
"Ingenting?", spurte jeg. "Ingenting", bekreftet hun.

Så hvordan ender historien? Jeg flyttet ut og droppet ut av skolen. Kort tid etter gjorde både S og L det samme. M ble innlagt på avrusning. Da jeg kom for å hente de siste tingene mine noen uker senere, hadde en ny jentegjeng fra klassen under oss allerede flyttet inn. På rommet mitt var det ingen som bodde. De hadde brukt det til spiritisme, siden det var dette rommet det var mest aktivitet i. Jeg har ingen kontakt med verken L, S, M eller jentegjengen som flyttet inn etter oss den dag i dag, og heller ingen planer om å gjenoppta den. Av hensyn til personvern er de involvertes navn kortet ned til forbokstav. Bildet i begynnelsen av innlegget er et illustrasjonsfoto, og funnet via google.

 

HAR DU OPPLEVD NOE LIGNENDE?


2 kommentarer


Alexandra

07.02.2017 kl.00:12

Hva skjedde med dagens innlegg ? Det var så godt skrevet ! :-) Get it back !

Jessica Waldorf

07.02.2017 kl.00:38

Alexandra: takk for det:) skal se hva jeg får gjort :)

Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits