Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Toppløs 'bare for att'?


Kategori: Blogg // 06.02.2017 kl.14:52 // 4 kommentarer




Klokken er litt over ni denne mandagsmorgenen. Jeg sitter i passasjersetet på Espens mercedes, på vei til legetime. Varmen i setet er på, men jeg synes det er litt kaldt likevel. Blir liksom ikke helt varm. Jeg vet ikke om det er temperaturen eller tankene som har skylden. Jeg har en kul i brystbeinet, og den vokser. En slags cyste, tror Espen. Jeg lurer på hva som vil skje om den sprekker. Instant death? Jeg stirrer ut av vinduet, på det snødekte landskapet som farer forbi. På veien, og på den skitne frontruten. "Livet", tenker jeg, "er disse dagene her. Disse dagene i bilen, kjørende på skitne veier. Livet er snødekte landskap, skydekket himmel, irritasjon over folk som kjører for sakte. Livet er en hånd å holde i, og et menneske å elske. Livet er glede og smerte. Opp og nedturer. Gråt og latter. Livet sniker seg innpå, og det farer forbi. Jeg er tjueseks år. Skal alt ta slutt nå?".

Fra Spotify strømmer Lukas Graham's stemme. Jeg lytter til teksten. Once I was seven years old. Den er fin. Vakker. Nostalgisk. Soon I'll be sixty years old, will I think the world is cold?.

"Kommer jeg til å bli seksti?", undrer jeg der jeg sitter, "eller får jeg dødsdommen i dag? Og i så fall, har jeg egentlig grunn til å klage? Har jeg ikke, på en måte, lagt opp til dette selv? Alle de årene jeg lå der og gråt ned i hodeputen, og bare ønsket å dø. Alle de gangene jeg planla å ta livet av meg. Alle de mislykkede forsøkene. Alle de gangene jeg hatet livet, og bare ønsket å få en slutt på alt. Kanskje har jeg omsider fått ønsket mitt oppfylt. Og kanskje er det for sent å gjøre om på det. Å ønske det annerledes. Kanskje er det for sent å angre seg. Kanskje skulle jeg være mer forsiktig med hva jeg ønsker meg. Eller kanskje får jeg en sjanse til. En sjanse til å leve litt lenger, nå som ting endelig har begynt å gå rette veien. Kanskje skal jeg være glad til. At jeg fikk leve så lenge. For det er ikke alle forunt. Jeg kan nevne en håndfull mennesker som aldri engang fikk bli atten". Jeg bestemmer meg for at dersom dødsdommen kommer, skal jeg avgå uten dramatikk. Det er den eneste rette måten. Jeg har eksistert, jeg har vandret på jorden, og kanskje er det noen andres tur nå. Kanskje er det en balanse i det hele. Noen dør så andre kan bli født. Hva vet jeg? Jeg er bare ei jente. Jeg vet ingenting. Men dette skal ikke bli en av de tingene jeg setter meg ned og griner av.



Vi er fremme. To minutter over avtalt tid. Jeg åpner bildøren og går ut. Avtaler å ringe Espen når jeg er ferdig. Angrer litt på at jeg ikke tok på meg sminke - eller i det minste børstet håret - idet jeg går inn dørene ved Hallingdal Sjukestugu. Slår tanken fra meg. Dette er ikke miss universe; det er ingen som forventer at jeg skal se ut som en supermodell. Inne er det lettoversiktlig. Skiltet i korridorene. Jeg spør en resepsjonist om veien likevel. Bare for å ikke drite meg ut. Jeg er allerede for sen, vil ikke risikere å bli surrende rundt i enda flere minutter. Ber en indre bønn til meg selv om at jeg ikke driter meg ut når jeg skal be om veien videre. "SoMATisk", minner jeg meg selv på. "SoMATisk avdeling. Ikke somalisk. Please ikke si somalisk". Det går greit. Jeg sier somatisk.

Jeg er alene på venterommet. Det er visst ikke så mange som skal undersøkes i dag. Kanskje like greit. Ei trivelig dame kommer ut og sier navnet mitt. Jeg reiser meg. Håndhilser, og blir vist inn på et rom merket 105A Skjelett lab. Under henger et gult skilt merket 'strålingsfare'. "Strålende", tenker jeg sarkastisk, og må trekke litt på smilebåndet av meg selv.



Rommet er hvitt og enkelt. En stol står ved veggen ved siden av døren. Her kan jeg legge fra meg jakke og klær. Midt i rommet er to apparater. "Du må ta av deg alt av metall", sier den hyggelige damen, "men du kan ha på deg genseren". Jeg tenker litt på det. Det er metall i bh'en min. Jeg lirker bh'en opp og ut under genseren. Det blir liksom litt for dumt å stå der toppløs 'bare for att' når jeg allerede har fått beskjed om at jeg kan ha på meg genseren.

Videre får jeg beskjed om å stille meg inntil det ene apparatet. Totalt fem bilder blir tatt. Jeg blir bedt om å holde pusten på alle sammen. To bilder forfra, tre fra siden. Fire bilder hvor jeg holder pusten på innoverpust. Ett hvor jeg holder den på utoverpust. "Dette ser bra ut", sier hun til meg. Jeg kjenner et stikk av håp. Det ser bra ut, altså ingen grunn til bekymring. "Men jeg er ingen lege, så jeg kan ikke si for sikkert", avslutter hun. Håpet daler litt. Jeg får beskjed om at bildene vil sendes tilbake til legen min, og at jeg antagelig vil bli kontaktet innen ei uke dersom det skulle være noe galt.

På vei ut ringer jeg Espen. Han kommer for å hente meg. Vi kjører hjemover. Jeg er lettere til sinns nå. Jeg fikk ikke dødsdommen i dag, så livet mitt er sikret for i alle fall ei ukes tid fremover. Ingenting skal snus på hodet i dag.


4 kommentarer


Hege Kristin

06.02.2017 kl.14:58

håper alt er fint <3

Jessica Waldorf

06.02.2017 kl.15:22

Hege Kristin: tusen takk for det! <3 Får bare krysse fingrene til jeg får svar fra legen :)

08.02.2017 kl.14:15

Hva har du sjekket?

Jessica Waldorf

08.02.2017 kl.15:02

Anonym: brystben og lunger.

Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits