Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?"


Kategori: om meg // 10.02.2017 kl.11:45 // 17 kommentarer


"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?". Spørsmålet dukket opp her om dagen, fra en 'anonym' bloggleser. Et par dager senere får jeg spørsmålet igjen. Denne gangen fra en annen bloggleser. Dette forundrer meg, ettersom jeg aldri har nevnt så mye som et ord på bloggen om hvorvidt jeg jobber eller ei. Jeg har, generelt sett, lite til overs for fordommer. Jeg har lite til overs for mennesker som henger seg opp i noe de tror - ofte fordi de har hørt noe fra andre, et rykte, en påstand, en løgn - og gror så fast i sine egne antagelser at de overbeviser seg selv om at akkurat slik er det. Jeg har lite til overs for synsing, for gjetninger, for påstander tatt ut av løse luften. Jeg liker fakta. Jeg liker ting som er bekreftet, og ingenting - eller i alle fall svært lite - irriterer meg mer enn mennesker som sluker alt de hører uten å be om beviser.

I dette tilfellet har de imidlertid rett. Jeg er arbeidsledig.


 

"Skaff deg en jobb!"

"jævla snylter"

"får du ikke dårlig samvittighet av å snylte på folks skattepenger?"

"få den feite ræva di opp av sofan og gjør noe, din jævla naver"

"hvorfor jobber du ikke, Jessica?"

"verste jeg veit er sånne late mennesker som går på nav og ikke gidder å jobbe"

"sånne som deg er en belastning på samfunnet"



Kommentarer som disse har jeg fått på bloggen i en årrekke. Jeg har alltid slettet dem. Det er ikke slike kommentarer, eller mennesker, jeg ønsker å bruke tiden og energien min på. Jeg er, emosjonelt sett, en veldig sterk person og lar meg ikke knekke så lett av stygge ord. Likevel ville det vært en løgn dersom jeg skulle påstått at jeg aldri har blitt såret av slike utsagn, eller følt meg ille til mote.

Jo, jeg er arbeidsledig, men det er ikke noe jeg har valgt selv. Det var ikke slik at jeg våknet opp en morgen, spaserte inn på NAV iført høye hæler og minkpels, og sa; "døh, jeg er for fin til å jobbe. Gi meg no' cash, a!".

Nei, historien er nok litt mer komplisert enn som så. Nå skal dere høre...

Året var 1996. Jeg hadde nylig fylt seks år gammel da jeg ble holdt nede og banket opp for aller første gang. Lærerne så det, men gjorde ingenting. Foreldrene mine ville ikke høre på det øret, og mente at jeg nok egentlig hadde skyld i det selv. Denne situasjonen gjentok seg daglig gjennom hele barne - og ungdomsskolen. Jeg hadde ingen venner, inget sosialt nettverk, og satt alltid alene etter skoletid. I 1999 ble jeg utsatt for et kidnappingsforsøk. En mann forsøkte å dra meg inn i en bil en kveld jeg var på vei hjem. Etter dette utviklet jeg en redsel for å ferdes alene. Dette visste mine klassekamerater å benytte seg av, og ropte gjerne "SVART BIL!" hver gang de så meg. Jeg følte meg aldri trygg, og det kom til et punkt hvor jeg ble sittende igjen etter skoletid og gråte i korridoren helt til mamma hentet meg. Jeg nektet - turte ikke - å gå hjem alene. Allerede her burde nok noen grepet inn, men det gjorde de ikke. Da ble det ikke bedre at jeg i år 2000, da jeg var ti år gammel, våknet opp til at noen hadde skrevet voldtekt - og drapstrusler på soveromsvinduet mitt utenifra mens jeg sov. Hadde jeg følt at noen var ute etter meg før, ble frykten bare enda mer styrket nå. Mine foreldre ville ikke anmelde; skriften på veggen kunne males over, og skriften på vinduet kunne vaskes bort.

Fjorten år gammel, i 2004, skulle vi ha jobbuke på skolen. Dette ville bli min første jobberfaring. De andre elevene skaffet seg praksis basert på bekjentskaper, men jeg, som ikke hadde noe sosialt nettverk, fikk ta til takke med det skolen klarte å finne til meg. Jeg var heldig; de fant en dyrebutikk på senteret. Min arbeidsgiver var ei trivelig dame, som fortalte meg at det egentlig ikke var stort å gjøre, men for at jeg skulle få noe utbytte av det hele, kunne jeg tørke støv av hyllene. Som sagt så gjort. Dama ble imidlertid hakket mindre trivelig da jeg begynte å hoste, og hun syrlig ba meg om å holde hosten inne, så jeg ikke skulle skremme dyrene. Alle som har forsøkt å holde hosten tilbake, vet at dette simpelthen ikke lar seg gjøre, og det endte med at hun ringte faren min og ba ham hente meg, med beskjed om at jeg var det mest udugelige mennesket hun hadde vært borti, og at jeg kunne drite i å komme tilbake i morgen. Resten av uken jobbet jeg på skolens bibliotek. I 2006 ble jeg overfalt av fire mennesker midt på lyse dagen, og min frykt for å ferdes alene ble enda mer styrket. Jeg kjente menneskene som overfalt meg fra tidligere av. Èn av dem har i senere tid kontaktet meg og beklaget det hele.


Det skal i rettferdighetens navn nevnes at jeg så slik ut på den tiden, noe som muligens kan forklare en hel del..?

Min jobberfaring nummer 2 kom i 2007, da jeg skulle ha jobbuke på skolen. Denne gangen fikk jeg meg praksis sammen med ei klassevenninne i en kombinert frisør og hudpleiesalong. Et år senere skulle vi ha enda en jobbpraksis i forbindelse med skolen, og jeg og tre klassevenninner jobbet sammen i barnehage. Sommeren samme år begynner jeg og ei venninne å sende ut jobbsøknader i håp om å få oss en jobb slik at vi slipper å dra tilbake til skolen.  Når sommeren gikk mot slutten sto både jeg og min venninne uten noe som helst annet en en haug av ubesvarte jobbsøknader. Min venninne begikk selvmord siste uken før skolestart, og jeg ble tvunget tilbake på skolebenken. Jeg dropper ut noen måneder senere, og blir kastet ut hjemmefra. Bor litt rundt omkring, først hos en voldelig kjæreste som bestemmer seg for å kaste meg ut iført ei truse og ei jakke midt i november, deretter hos min biologiske mor. Får deretter flytte hjem igjen.

Året er 2009 og fatter'n gir meg beskjed om at dersom jeg skal bo hjemme får jeg begynne å betale for meg. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Jeg ender med å flytte ut igjen. Denne gangen til Tønsberg, hvor en fyr jeg har hatt på MSN i en årrekke bor. Det er han som kommer i bilen og henter meg den kvelden. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Han flytter hjem til foreldra sine for å leie ut leiligheten sin til studenter. Jeg flytter hjem igjen til foreldra mine. mamma tar meg med på NAV. I slutten av året møter jeg han som skal vise seg å bli kjæresten min for de neste seks årene, og i 2010 flytter jeg inn til ham og kameraten hans i en leilighet på Noresund. Jeg sender jobbsøknader, men erfarer fort at det ikke nytter å være 20 år gammel, innflytter og ikke ha annen arbeidserfaring enn ei uke i frisørsalong og barnehage som tenåring. År 2011 flytter jeg og min daværende kjæreste til Lillestrøm, da jeg har fått skoleplass på privatskole på Frogner. NAV har sagt seg villig til å sponse dette, ettersom skolen garanterer jobb etter utdannelse. Skolen bekrefter å ha mottatt betaling fra meg, før de snur om på flisa tre dager før skolestart og nekter på å ha mottatt likevel. Jeg viser til epost som beviser svart-på-hvitt at de selv bekrefter å ha mottatt pengene. De svarer med å ikke respondere på mail, blokkere meg på facebook, og ikke ta telefonen når jeg ringer. Denne går rett til voicemail, så sjansen for at selve nummeret mitt ble blokkert, er stor. Jeg står da uten skoleplass, og begynner igjen å sende jobbsøknader. Får null respons, og vi ender med å flytte til Gol da vi blir fortalt at det skal være arbeidsplasser her. Det viser seg å ikke stemme.

Året er 2012. Vi har flyttet til Gol, jeg starter med å sende søknader igjen. Begynner også å gå rundt til hver eneste butikk og hotell i sentrum for å høre om mulighetene for arbeid. Det resulterer ikke i noe som helst, og jeg ender på NAV igjen. Her blir jeg satt i praksisplasser hvor det allerede er bekreftet at det ikke er muligheter for fast arbeid. "Målet er ikke å få deg i arbeid, men å gi deg arbeidserfaring" sier NAV. Jeg vet at jeg trenger arbeidserfaring, og protesterer ikke. Det blir praksisplass etter praksisplass og kurs etter kurs over de neste årene. Jeg fortsetter å sende søknader, men det resulterer enten i at jeg ikke får respons, eller at jeg får beskjed om at stillingen allerede er besatt. I 2015 råder NAV meg til å ikke liste opp praksisplassene mine på CV'en. De forklarer meg at når en arbeidsgiver ser såpass mye fra NAV, og at jobben har vart over såpass korte perioder, vil de automatisk anta at det ligger et rusproblem bak det hele og at jeg ikke er i stand til å stå i en jobb. Senere samme år gjør kjæresten det slutt. Kort tid senere dør bestemor. Jeg starter opp i ny praksis, men må avslutte. Jeg kaster opp om morgenen, og sliter mye med både kvalme og magesmerter. Håret begynner å falle av. Legen mener det er stressrelatert. Kontakt med psykisk helsevern blir opprettet, men kontakten dabber av.

År 2016 kommer NAV frem til å avvente med praksisplass da de tror jeg kan ha krav på andre ytelser. Deres mistanke er at jeg lider av angst og depresjoner.


17 kommentarer


Tonje

10.02.2017 kl.12:04

Du virker som ei sterk jente. Stå på videre ! :)

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.14:40

Tonje: takk for det <3

Silje Marie Ulsted

10.02.2017 kl.12:48

Du virker som en sterk jente :) Er ikke bare bare og si det,men er synd at "alle" forventer at man skal være et a4 menneske med en vanlig a4 jobb. Vær stolt av deg selv, prøv hvertfall :)

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.14:40

Silje Marie Ulsted: takk for det <3

InoSc

10.02.2017 kl.13:08

Trist å lese at noen kan være så slemme og fæle mot andre. Ang arbeid, så er det jo ikke noe noen andre har noe med, mener jeg. Setter likevel pris på at du deler, å være arbeidsledig er ikke nødvendigvis fordi man er lat, men det er mye som kan spille inn. Du skriver veldig bra og jeg lever meg alltid litt inn i det. Stå på videre ^^

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.14:40

InoSc: takk for det <3 Og jeg er forsåvidt enig med det; det er ikke slik at andre har noe med hvor / hva eller OM noen har jobb, men i og med at disse kommentarene kommer stadig oftere, tenkte jeg det kunne være greit å få skrevet et innlegg om det, få forklart hvorfor ting er som de er, så kanskje de opphører etterhvert :)

10.02.2017 kl.13:21

Hva synes foreldrene dine om at du skriver negativt om dem på bloggen din? Av tidligere innlegg har jeg hatt inntrykk av at du har et godt forhold til dem, spesielt mor.

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.14:36

Anonym: Jeg har aldri publisert bilder av, eller skrevet verken for - eller etternavn på, mine foreldre, så det er ikke slik at jeg 'outer' dem på sosiale medier. Det jeg derimot gjør, er å forklare hvorfor situasjonen har blitt som den har blitt, og dessverre må jeg da også fortelle litt om deler av fortiden min som kanskje ikke er så hyggelig, verken for meg, eller for de som bidro til at den ble slik den ble.

Det skal nevnes at jeg har fått et bedre forhold til mine foreldre etter at jeg flyttet ut hjemmefra, men å si at vi har et godt forhold, er nok å ta litt i. Jeg ser dem om lag 1 gang i året, og av de to er det kun mor som har besøkt meg, gratulert meg med dagen de siste tre årene, samt gratulert med forlovelsen nå i januar. Jeg går overens med mine foreldre, og forholdet oss imellom er bedre enn det var, men ikke mer.

Anna

10.02.2017 kl.13:51

Du har hatt noen ekstreme opplevelser i oppveksten din, det er det ingen tvil om. Håper du får bedre kontakt med psykisk helsevern og får hjelp til å komme deg opp og fram. Det fortjener vi alle sammen :-) Synes du skriver dype og gripende innlegg for tiden, det virker som du er i en skikkelig mental prosess. Stå på, du er en fighter!!!

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.14:38

Anna: takk for det <3

Thea

10.02.2017 kl.14:59

Vet hvordan det er. Jeg slet lenge med å få meg jobb etter endt skolegang. Slet med selvtilliten pga mobbing på skolen og mye negativ kritikk fra min far hjemme og ble utnyttet på arbeidspraksis gjennom nav. Jeg måtte bli 27år gammel før jeg turte å søke meg inn på videre utdanning og ble lærling etterpå. Frem til da hadde jeg overlevd på 4500kr utbetalt i måneden fra en liten vikarjobb og samboeren min. Er nå 32 år og sliter fremdeles med ettervirkninger fra en elendig barndom. Tror fremdeles at jeg er mislykket enda jeg får gode tilbakemeldinger på jobb.

Ønsker deg all hell og lykke. Er ingen som fortjener å bli behandlet slik.

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.20:55

Thea: Hei! Vondt å høre at du har hatt lignende opplevelser som meg, både på privaten og i navsystemet. Det unner jeg ingen. Er dog godt å høre at du kom deg i jobb etterhvert, selv om du fremdeles sliter psykisk pga vonde opplevelser. Er det en ting du absolutt IKKE er, så er det mislykket! Vær så snill å ikke tenke slik. <3

Anne Linn

10.02.2017 kl.18:02

Sterkt og lese! Du har vert igjennom alt for mye trist :( Blir helt paff av og lese at ingen tar noe som helst på alvor og at du ikke fikk hjelp. Kjenner meg så igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg har også prøvd å få jobb over lang tid, men ga til slutt opp siden det ikke var noen som ville gi meg noe jobb. Nav sier de vil gi arbeidserfaring og rette folk mot arbeid, men det går jo ikke an når det ikke er mulig å få en jobb og da ender jo folk opp som uføre eller annen form for trygd. Jeg sliter også med angst og depresjoner, men klarer heldigvis å vere mer sosial nå en før. Vi mennesker som har litt ekstra og bære på må bare prøve så godt vi kan :) Noen av oss er bare veldig uheldige i livet, men det er ikke vår feil! Heldigvis er det aldri for sent og gjøre noe nytt :) Ønsker deg en fin helg!

Jessica Waldorf

10.02.2017 kl.20:57

Anne Linn: Hei! takk for kommentar. Vondt å lese at du også gjennomgår det samme som meg, selv om det selvfølgelig er godt å høre at den sosiale delen går bedre for deg nå. Stå på, og god helg til deg også <3

Alexandra

11.02.2017 kl.02:17

Jeg spurte som sagt ikke for å dømme deg.

Har selv vært ut og inn av nav, psykiatri, sosialen , evinnelige praksisplasser, kurs osv .

Fikk tilfeldigvis jobb på Meny for 5 år siden , og har blitt her siden .

Ett år etterpå fant jeg mannen i mitt liv og ble gift . Alt kan snu så fort du vet ordet av det!

Nå har du en fin mann som aksepterer deg for den du er og elsker deg , og arbeid er ikke alt her i livet.

Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe😉

Luna Helene

12.02.2017 kl.13:43

Jeg håper du skriver en bok en dag, for jeg hadde lest den.

Jessica Waldorf

12.02.2017 kl.14:18

Luna Helene: så hyggelig å høre! Takk for det <3

Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits