Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Jeg har blitt en sånn sinnablogger


Kategori: Blogg // 02.03.2017 kl.16:04 // Ingen kommentarer


Jeg har blitt bloggeren som ikke blogger. Jenta som sitter foran skjermen og surmuler. Hun som skriver hundre og femten innlegg, hvisker dem ut igjen, klikker på krysset i hjørnet og er gretten for at absolutt alle andre i hele verden gjør det bedre enn henne. Jeg har blitt hun som har lyst til å slenge både bloggen og seg selv utfor en klippe fordi enda så mye tid, energi og penger (ja, penger) hun har lagt i bloggprosjektet, går det bare èn vei, og det er til et veldig varmt sted hvor han røde med hornene og halen bor.

Blitt sånn eller født sånn - dèt er spørsmålet. Blitt sånn, tror jeg. Jeg husker en gang for mange år siden da jeg faktisk likte å konkurrere. Eller kanskje likte jeg bare å vinne..?

Nå liker jeg ikke å konkurrere lenger. Vil helst vinne uten engang å ha deltatt. Nå står jeg ikke der med smil og utstrakte hender og forteller at her er plass til alle. Nå står jeg her med hendene i kors isteden, ser sur ut og tenker at: "er det noen som faktisk fortjener dette, så er det meg!". Jeg har blitt et slikt surt, egoistisk fittetryne som jeg en gang i tiden pleide å hate.

Jeg har blogget helt siden jeg var ni år gammel. Opprettet blogger på MSN groups, piczo og freewebs før blogg.no så dagens lys. Tatt selfier, skrevet tips, historier og produktanmeldelser før det i det hele tatt var penger å tjene på dette for den normale mannen og kvinnen i gaten. Promotert bloggen(e) som et rent helvete opp igjennom årene. Lagt hundrevis av kroner på profesjonelle bloggdesign. Tusenvis av kroner på pc'er og kameraer. riktignok har det blitt ei bloggkrone her og der, et sponset produkt en gang i ny og ne, og visst lå jeg på førsteplass med godt over hundre tusen lesere en kort periode for noen år tilbake, men det er fremdeles surt. Surt å se bloggere som opprettet bloggen syv dager i forveien seile rett til topps. Surt å se seksten år gamle jenter sitte på jenterommet hos mamma og pappa med en månedslønn høyere enn sine egne foreldre. Surt å se bloggere bli roset opp i skyene for å 'tørre å skrive om det alle tier ihjel', når jeg selv har skrevet om de samme tingene i flere år, og en solid dose av innleggene deres er rappet fra meg, kanskje bare omskrevet med et par setninger.

"Jeg forstår ikke hvorfor du ikke er på topplisten", får jeg høre av leserne mine støtt og stadig. "Nei", tenker jeg, "saken er så enkel som at hadde det vært noen andre som skrev denne bloggen, ville de nok ligget der for lengst. Men dette er ikke noen andre. Dette er meg, og er det èn ting jeg har lært i løpet av alle disse årene, er det at uansett hva jeg gjør, er det dømt til å mislykkes".

 


0 kommentarer



Traumer og ultralydundersøkelse


Kategori: Blogg // 23.02.2017 kl.20:49 // Ingen kommentarer


Det begynner å bli en stund siden forrige blogginnlegg. Delvis fordi jeg holder på med et nytt prosjekt og har blitt helt opphengt i dette, og dels fordi tiden ikke helt strekker til. I går, for eksempel, var jeg på ultralydundersøkelse.

Meg: oi, shit, den er jo dritsvær!
legen: nei, da. Det er brystbenet ditt.


Ultralydundersøkelsen var i forbindelse med den voksende kulen i brystet mitt. Bildene fra røntgen hadde kommet tilbake, men viste ingenting uvanlig. Derfor ville legen prøve med ultralyd. Heller ikke den viste noe. Dermed blir det antagelig nye bilder, og eventuelt blodprøver. Forhåpentligvis finner de ut hva det er denne gangen. Det er skummelt å ha en voksende kul i brystet som ikke dukker opp verken på røntgen eller ultralyd.

Ellers pratet vi også litt om min mentale helse. Som nevnt i dette innlegget skal jeg utredes for psykiske lidelser, da NAV mistenker jeg lider av angst og depresjoner, og trenger i den forbindelse henvisning fra lege. Hun (legen) mente imidlertid det mest sannsynlig er PTSD jeg lider av. Posttraumatisk stressyndrom. Wikipedia beskriver det slik:

"Posttraumatisk stresslidelse (på engelsk posttraumatic stress disorder, PTSD) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. (...) Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hypervåkenhet".

 


0 kommentarer



Faen ta..


Kategori: Blogg // 18.02.2017 kl.13:13 // 3 kommentarer


Det er lørdag ettermiddag. Espen har reist en tur opp på jobben for å skru på bilen. Jeg sitter i sengen med bena i kors og laptopen på fanget. Jeg slår meg selv i håndflaten med en ridepisk. Smack, smack, smack. Jeg slår ikke hardt nok til å egentlig kjenne noe som helst, bare til å høre lyden. Det er en tankeløs handling. Som det å klikke med pennen, eller tegne tornardoer i kladdeboken. Små handlinger som man egentlig ikke tenker over, men som hjelper en å tenke klarere.

I dag er en umotivert dag. Jeg er lei. Lei av maten i kjøleskapet, og av innholdet på favorittbloggene mine. Lei av snøen utenfor, og mitt eget ansikt i speilet. Lei av bloggen min. Av blogginnlegg uten mening. Av rot. Av gamle innlegg, og gamle, stygge bilder. Jeg vil starte på nytt. Ny blogg, ny bloggadresse, nytt tema. Eller, tema i det hele tatt. Min nåværende blogg har egentlig ikke noe tema. Nytt språk, kanskje. Engelsk, for alle mine engelskspråklige facebookvenner, selv om jeg egentlig ikke kan engelsk.

Jeg forbanner meg selv for at jeg blir så fort lei av ting. For at jeg hele tiden vil ha noe nytt. Tenk så mye bedre alt ville vært om jeg bare kunne slå meg til ro med tingenes nåværende tilstand, istedenfor å hele tiden, underbevisst, grave etter noe nytt, helt til det gamle ikke fenger meg lenger, fordi jeg har fått blod på tann og blitt opphengt i en ny idè. Faen ta.

Jeg kan ikke fortsette slik i all evighet. Ny blogg hvert tredje-eller-der-omkring år.

Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Sitte ned, holde kjeft og la tanken passere, kanskje?


3 kommentarer



Hvordan èn mann reddet hele dagen


Kategori: Blogg // 15.02.2017 kl.10:14 // 6 kommentarer





Noen ganger våkner man opp og bare vet at det kommer til å bli en dårlig dag. Jeg, for min del, begynte å ane det da jeg våknet klokken 02:00 natt til tirsdag fjortende februar av at noen tok i dørhåndtaket og forsøkte å komme inn. At Kåre (katta) kan åpne dører er noe jeg har lært for lenge siden, men jeg får fremdeles hjertet i halsen i et par sekunder dersom jeg skulle våkne av at håndtaket går ned midt på natten. Espen, på sin side, sover seg gjerne gjennom det hele uten problemer.

Jeg våknet klokken to om natten, og det var Kåre som ville inn. Deretter ble jeg liggende en stund og forsøke å sove igjen. Jeg hadde akkurat begynt å gli sånn halveis over i drømmeland, da han, med god hjelp av Ronja, overtok plassen min. Espen lå på tvers i sengen, så det var egentlig ikke andre steder å flytte dem, heller. Det endte med at jeg la meg på sofaen. Jeg hadde akkurat sovnet da Kåre igjen vekket meg igjen. Denne gangen fordi han ville ut. Klokken var på dette tidspunktet rundt tre, og jeg begynte å bli smålig gretten. Etter å ha sluppet masekatta ut igjen, la jeg meg tilbake på soverommet.

Jeg var halveis i koma da Espen dro på jobb. Klokken ni sto jeg opp, hoppet i dusjen - og fikk omtrent tretti sekunder med varmtvann før det brått skiftet. Med håret innklint i balsam hadde jeg i grunn ikke annet valg enn å holde ut det kalde vannet, men jammen ble det fart på meg. Det er rart hvor rask man kan være når det virkelig gjelder.

Klokken var blitt 15:55 da jeg bestemte meg for å lage vafler til mannen kom hjem. Det var tross alt Valentines day. Som tenkt, så gjort. Vaflene var ferdig, og klokken var blitt to minutter over fire da jeg ringte for å høre om det var lenge til han kom hjem. Han var på jobb, sa han, men kom snart. De neste timene ringte jeg mange ganger, da det viste seg at bilen ikke ville starte. Klokken 19:42 hadde han endelig fått start på den og var på vei hjem.

Jo, jeg hadde omsider slått meg til ro med det unektelige faktum at hele dagen var en skikkelig møkkadag.


Men så kom han, da, dere. Med rosebukett i hånden, og favorittgodiset mitt i handleposen. Og brått var ikke dagen så ille likevel. Vi dro på butikken, jeg fikk velge hva jeg ville ha til middag, og han laget den. Med levende lys på bordet, Z nation på tv-skjermen, god mat, og verdens beste mann, ble det en veldig fin kveld likevel ♥.


6 kommentarer



Til min kjære på valentinsdagen ♥


Kategori: Blogg // 14.02.2017 kl.14:16 // 8 kommentarer




Kjære Espen.
Du er det første jeg ser,
og det første jeg tenker på,
når jeg våkner om morgenen.

Du er den beste kjæresten jeg har hatt,
 det flotteste mennesket jeg har møtt,
og det beste som har hendt meg.

Ord kan ikke beskrive hvor mye du betyr for meg,
hvor glad jeg er i deg,
eller hvor høyt jeg elsker deg.

Ingenting i livet mitt er viktigere,
ingenting i livet mitt betyr mer,
enn deg.

Kjære Espen;
min kjæreste,
min forlovede,
mannen i mitt liv

Jeg elsker deg.

Gratulerer med valentinsdagen.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


8 kommentarer



Lukten av glemte barndomsminner


Kategori: Blogg // 13.02.2017 kl.13:35 // Ingen kommentarer




I anledning morsdagen tok jeg og min forlovede turen til moren hans, hvor vi blant annet fikk med oss finalen av kjendisfarmen. Jeg ser egentlig ikke på farmen, men kjendisfarmen har jeg faktisk fått med meg tre episoder av, noe som er veldig mye til å være meg. For de av dere som husker, boikottet jeg tv2 for noen år tilbake, på grunn av mengden med dyredrap - og dyremishandlingsprogrammer.  Den dag i dag har jeg faktisk ingen kanaler på tv'en, og lever godt på netflix. Der slipper man dessuten reklame, noe som passer meg ypperlig. Og så koster det jo faktisk bare en hundrelapp i måneden.

Det begynner å bli påskevær her på Gol, noe som gleder meg stort. Lukten av glemte barndomsminner fyller luften. Minner om den gangen jeg var 3-4 år gammel, og lekte med den smeltende snøen på en ellers grusete asfalt, på en gård langt pokker i vold. Egentlig var det ikke noen gård, heller, for de hadde ingen gårsdyr. Kun hunder. Ei schäfertispe som het Gemini, og valpene hennes. Det er rart hvordan en lukt, eller et syn - et syn av solen som skinner på smeltende snø - kan minne meg om ting jeg egentlig ikke burde være i stand til å huske i utgangspunktet.

Det får meg til å lure på hvor mange andre minner jeg har fra samme tidsperiode, som simpelthen har gått i glemmeboksen. Hvor mange ting som har hendt i tiden før og etter, som jeg har glemt. Hvor mange mennesker jeg har møtt, hvor mange steder jeg har vært, hvor mange ting jeg har sett, hvor mye jeg har følt, tenkt og undret meg over, som jeg ikke lenger husker. Og det får meg til å lure på om disse minnene vil komme tilbake til meg en dag, ved synet av noe helt alminnelig.

Som snøen som smelter i solen, og vannet som renner ned på asfalten.
 


0 kommentarer



Kjære Anna Rasmussen


Kategori: Blogg // 08.02.2017 kl.21:19 // 18 kommentarer


Det er ingen hemmelighet for de fleste av dere at jeg tidligere har vært svært stor i kjeften. Jeg har aldri direkte mobbet noe menneske, men jeg har ofte brukt bloggen til å skrive krasse innlegg. Jeg har hengt ut mang en blogger for å stjele innlegg fra bloggen min og legge adressen min i spamfilteret sitt, og på den måte håpet at det skulle komme opp og frem i lyset, og at den / de det gjelder skulle beklage seg. For stjeling er ikke greit. Ikke i butikken, og ikke på blogg. Især ikke dersom den som stjeler utgir det de har stjålet for å være sitt eget og tjener gode penger på det. Ingen navn skal nevnes i dette innlegget, men la meg si det slik; man er ikke veganer om man kjøper dyre merkevesker laget av skinn, og man er ikke miljøvennlig om man reiser på fire-fem-seks-åtteognitti flyreiser i året. Uansett hvor mange slike innlegg om dyrevern, miljøvern og dyretesting enkelte bloggere klarer å stjele fra andre, vil det likevel skinne gjennom at det ikke egentlig er 'dem'.

Men nok om det.





Andre ting jeg har brukt bloggen min til, er å komme med meninger. Spesielt er det èn gruppe mennesker jeg har skrevet flere, noen nokså krasse, innlegg om. Den gruppen er unge mødre. Jenter i ungdomsskolealder som ender opp gravide. Jeg har aldri ansett meg selv som en særlig fordomsfull person, men når det kom til hvorvidt unge jenter under myndighetsalder kunne klare - eller i det hele tatt burde - oppdra et barn, ja, der legger jeg meg flat og sier at jeg har vært direkte pissnegativ, fordomsfull og stygg i kjeften. I bloggverden har Anna Rasmussen blitt selve symbolet på unge mødre, og selv om jeg aldri har skrevet noe innlegg om henne direkte, forstår jeg godt at flere av innleggene mine likevel har kunnet bli tolket slik. Dèt er også årsaken til at jeg endte opp i krangel med Anna for noen års tid tilbake.

Jeg har imidlertid vokst av meg disse fordommene - eller blitt motbevist, er det kanskje riktigere å si - og er ikke interessert i å ha fiender, verken på privaten eller i bloggmiljøet. Jeg vil ikke at noen skal tenke på meg som "hun jævla fitta med den store kjeften", bære nag til meg eller hate meg for ting jeg har sagt eller gjort tidligere. Jeg vil at folk skal vite at jeg ikke er den personen lenger, noe som også er årsaken til at jeg skrev blant annet dette innlegget. Jeg innser at jeg aldri kan ta tilbake ting jeg har sagt eller skrevet. Alt jeg kan gjøre er å slette innleggene, be om unnskyldning til dem som har følt seg krenket av det jeg tidligere har skrevet, og håpe at de vil være villig til å legge det hele bak seg. Derfor tok jeg også kontakt med Anna direkte på facebook for et par dager siden, og skrev følgende:

Hei Anna.
Jeg vet ikke om du husker meg, men vi hadde en slags krangel for noen års tid tilbake hvor det ble slengt mye stygt fra begge parter. Jeg var ei fitte, rett og slett, og det beklager jeg sterkt for. De tingene jeg skrev var unødvendig av meg, og jeg skammer meg over hvor barnslig jeg var. Jeg håper likevel at du ikke bærer nag, og at du kan tilgi.

Den siste tiden har jeg begynt å lese bloggen din, og må si jeg liker den godt. Du er flink til å formulere deg og få frem hvor glad du er både i Jan og barna. Jeg er imponert over hvordan du, som hadde alle odds mot deg, har klart å komme såpass langt som det du har gjort i såpass ung alder, og beundrer deg for hvordan du klarer å sjonglere en hverdag som kjent blogger, med tilværelsen som trebarnsmamma og kjæreste. 


Jeg skrev også et par ord til, uten at det kanskje er nødvendig å gjengi dem her, av hensyn til blogginnleggets lengde. Om Anna er villig til å tilgi vet jeg ikke. Hun har verken sett eller svart på meldingen. Men så har jeg i alle fall bedt henne om unnskyldning - og det er da noe.


18 kommentarer



Hvem kontrollerer hvem?


Kategori: Blogg // 08.02.2017 kl.14:47 // 2 kommentarer





Onsdag ettermiddag. "Herregud, er det onsdag allerede?" rekker jeg å tenke idet jeg ser på mobilen. Tiden går fort. Plutselig er vi halveis i uka allerede. Hvor er pauseknappen når man trenger den?

Ronja hopper og danser mens jeg tar på henne båndet. "Tenk å bli så glad for en luftetur", tenker jeg mens vi går ut. Folk flest skulle vært sånn. Overlykkelige for en tur ut av huset. Isteden vil vi heller sitte inne og glo i skjermen. Vi mennesker er rare sånn.

Hva er det egentlig som skjer inne i den fordømte skjermen, som gjør at vi mesteparten av tiden driter i virkeligheten? Hva er det i denne skjermen som er viktigere enn å ta seg tid til å være takknemlig for frisk luft og vakre landskap? Dèt har jeg undret meg over lenge. Helt siden jeg var fire år gammel, da jeg satt i trappa og så på ryggen til samtlige familiemedlemmer, der de flokket seg rundt tv'en, satt stille ved siden av hverandre uten å prate, fordi de var for opptatt med å følge med på hva The Fresh Prince Of Bel Air gjorde der inne i tv-skjermen. 

"Er det menneskene som kontrollerer maskinene, eller er det maskinene som kontrollerer menneskene?", undrer jeg der vi går. Men jeg skal vel ikke snakke så høyt. Jeg sitter tross alt mye foran skjermen selv. Pc, mobil, tv. Er det jeg som eier dem, eller er det de som eier meg? Hvordan ville ting blitt dersom vi våknet opp en morgen og alt av elektronikk hadde sluttet å fungere? Ville vi i det hele tatt klart å underholde oss selv over lengre tid? Goodbye stekeovn, goodbye mikrobølgeovn. Spotify, netflix, blogg, radio, tv, mobil, facebook. Farvel instagram, internettvenner, xbox, playstation. Hallo kubbe i peisen og oppvarming av kakaovann på bål. Hallo banke på døra når man vil prate med folk. Velkommen til teateret, til live-action-roleplay, til gitarer og pianoer, og sanger som man må synge selv.

Er det vi som kontrollerer maskinene, eller er det de som kontrollerer oss?


2 kommentarer



Toppløs 'bare for att'?


Kategori: Blogg // 06.02.2017 kl.14:52 // 4 kommentarer




Klokken er litt over ni denne mandagsmorgenen. Jeg sitter i passasjersetet på Espens mercedes, på vei til legetime. Varmen i setet er på, men jeg synes det er litt kaldt likevel. Blir liksom ikke helt varm. Jeg vet ikke om det er temperaturen eller tankene som har skylden. Jeg har en kul i brystbeinet, og den vokser. En slags cyste, tror Espen. Jeg lurer på hva som vil skje om den sprekker. Instant death? Jeg stirrer ut av vinduet, på det snødekte landskapet som farer forbi. På veien, og på den skitne frontruten. "Livet", tenker jeg, "er disse dagene her. Disse dagene i bilen, kjørende på skitne veier. Livet er snødekte landskap, skydekket himmel, irritasjon over folk som kjører for sakte. Livet er en hånd å holde i, og et menneske å elske. Livet er glede og smerte. Opp og nedturer. Gråt og latter. Livet sniker seg innpå, og det farer forbi. Jeg er tjueseks år. Skal alt ta slutt nå?".

Fra Spotify strømmer Lukas Graham's stemme. Jeg lytter til teksten. Once I was seven years old. Den er fin. Vakker. Nostalgisk. Soon I'll be sixty years old, will I think the world is cold?.

"Kommer jeg til å bli seksti?", undrer jeg der jeg sitter, "eller får jeg dødsdommen i dag? Og i så fall, har jeg egentlig grunn til å klage? Har jeg ikke, på en måte, lagt opp til dette selv? Alle de årene jeg lå der og gråt ned i hodeputen, og bare ønsket å dø. Alle de gangene jeg planla å ta livet av meg. Alle de mislykkede forsøkene. Alle de gangene jeg hatet livet, og bare ønsket å få en slutt på alt. Kanskje har jeg omsider fått ønsket mitt oppfylt. Og kanskje er det for sent å gjøre om på det. Å ønske det annerledes. Kanskje er det for sent å angre seg. Kanskje skulle jeg være mer forsiktig med hva jeg ønsker meg. Eller kanskje får jeg en sjanse til. En sjanse til å leve litt lenger, nå som ting endelig har begynt å gå rette veien. Kanskje skal jeg være glad til. At jeg fikk leve så lenge. For det er ikke alle forunt. Jeg kan nevne en håndfull mennesker som aldri engang fikk bli atten". Jeg bestemmer meg for at dersom dødsdommen kommer, skal jeg avgå uten dramatikk. Det er den eneste rette måten. Jeg har eksistert, jeg har vandret på jorden, og kanskje er det noen andres tur nå. Kanskje er det en balanse i det hele. Noen dør så andre kan bli født. Hva vet jeg? Jeg er bare ei jente. Jeg vet ingenting. Men dette skal ikke bli en av de tingene jeg setter meg ned og griner av.



Vi er fremme. To minutter over avtalt tid. Jeg åpner bildøren og går ut. Avtaler å ringe Espen når jeg er ferdig. Angrer litt på at jeg ikke tok på meg sminke - eller i det minste børstet håret - idet jeg går inn dørene ved Hallingdal Sjukestugu. Slår tanken fra meg. Dette er ikke miss universe; det er ingen som forventer at jeg skal se ut som en supermodell. Inne er det lettoversiktlig. Skiltet i korridorene. Jeg spør en resepsjonist om veien likevel. Bare for å ikke drite meg ut. Jeg er allerede for sen, vil ikke risikere å bli surrende rundt i enda flere minutter. Ber en indre bønn til meg selv om at jeg ikke driter meg ut når jeg skal be om veien videre. "SoMATisk", minner jeg meg selv på. "SoMATisk avdeling. Ikke somalisk. Please ikke si somalisk". Det går greit. Jeg sier somatisk.

Jeg er alene på venterommet. Det er visst ikke så mange som skal undersøkes i dag. Kanskje like greit. Ei trivelig dame kommer ut og sier navnet mitt. Jeg reiser meg. Håndhilser, og blir vist inn på et rom merket 105A Skjelett lab. Under henger et gult skilt merket 'strålingsfare'. "Strålende", tenker jeg sarkastisk, og må trekke litt på smilebåndet av meg selv.



Rommet er hvitt og enkelt. En stol står ved veggen ved siden av døren. Her kan jeg legge fra meg jakke og klær. Midt i rommet er to apparater. "Du må ta av deg alt av metall", sier den hyggelige damen, "men du kan ha på deg genseren". Jeg tenker litt på det. Det er metall i bh'en min. Jeg lirker bh'en opp og ut under genseren. Det blir liksom litt for dumt å stå der toppløs 'bare for att' når jeg allerede har fått beskjed om at jeg kan ha på meg genseren.

Videre får jeg beskjed om å stille meg inntil det ene apparatet. Totalt fem bilder blir tatt. Jeg blir bedt om å holde pusten på alle sammen. To bilder forfra, tre fra siden. Fire bilder hvor jeg holder pusten på innoverpust. Ett hvor jeg holder den på utoverpust. "Dette ser bra ut", sier hun til meg. Jeg kjenner et stikk av håp. Det ser bra ut, altså ingen grunn til bekymring. "Men jeg er ingen lege, så jeg kan ikke si for sikkert", avslutter hun. Håpet daler litt. Jeg får beskjed om at bildene vil sendes tilbake til legen min, og at jeg antagelig vil bli kontaktet innen ei uke dersom det skulle være noe galt.

På vei ut ringer jeg Espen. Han kommer for å hente meg. Vi kjører hjemover. Jeg er lettere til sinns nå. Jeg fikk ikke dødsdommen i dag, så livet mitt er sikret for i alle fall ei ukes tid fremover. Ingenting skal snus på hodet i dag.


4 kommentarer



All these shapeshifters ...


Kategori: Blogg // 31.01.2017 kl.14:54 // 4 kommentarer




I dag viste gradestokken minus femten. Så kaldt har det ikke vært på lenge. Ny, uskyldsren hvit snø har lagt seg over den gamle, skitne. Den skjuler den glatte isen. Det gule hundepisset. Fotsporene til fuglene som våget seg ut litt for tidlig, kattene som lusker rundt, og menneskene som går til fots. Den skjuler mye. Men jeg vet det ligger under der, likevel. Og leter man langt nok, graver man hardt nok, forbi snøen og isen, de fine snøkrystallene og de harde isklumpene, så finner man våren. Kanskje.



Noen ganger tar jeg meg i å tenke på akkurat dèt. Alt det hvite. Alt det kalde, frosne, som skjuler så mye, og gjør verden litt lysere. En dag skal det bli til vann, alt sammen. Smelte og renne tilbake dit det kom fra. Til jorden. Til elver og bekker, og hav. Og vi skal svømme i det. Vi skal bade og plaske i det. Det skal gi liv til blomster og trær, til busker og gress. Til fisk og krabber, og sjøstjerner og sjøhester. Før det kommer tilbake til oss ved slutten av året igjen, og hele prosessen gjentas.



Hvem vet hvor vi er innen den tid? Henger vi fremdeles med de samme menneskene? Bor vi fremdeles på det samme stedet? Er vi i den samme situasjonen, har de samme tankene og følelsene?

Elleve måneder frem i tid, og alt kan forandres i løpet av èn av dem.



Alt vi vet, er at det skal komme en vår. Det skal komme en sommer, en høst og en vinter. De fire årstider. De tolv måneder.

 Jeg kan ikke vite hva som skjer i morgen. Jeg kan ikke vite hva som skjer neste uke, neste måned eller neste år. Jeg kan ikke vite hvem jeg vil bli kjent med i løpet av denne tiden, eller hvem jeg vil miste. Hvilke dører som vil åpne seg, og hvilke som eventuelt vil lukkes.

Men jeg vet at så lenge det er en soloppgang, vil det bli en solnedgang. Så lenge det er en dag, vil det bli en natt. Så lenge det er en vår, vil det bli en sommer. Så lenge det er en høst, vil det igjen bli vinter.

Og jeg finner trygghet i å vite at ingenting som er skapt i vår verden noen gang forsvinner. Det bare endrer form.


4 kommentarer



Et lite spørsmål til dere


Kategori: Blogg // 30.01.2017 kl.23:03 // 6 kommentarer



Det ringer i ørene. Det klør i halsen. Det koker i toppen, og det gjør vondt i omtrent femten forskjellige kroppsdeler. Jeg trekker pusten. Luften kjennes som støv. Nesa er tettere enn sluket på badet. Det er for varmt inne, og det er for kaldt ute. Og så er det plutselig for kaldt inne, og alt for varmt ute. Det er vinter, det har snødd, det er slutten av januar, og forhåpentligvis snart slutt på feberen også. Jeg sitter med bena i kors i senga. Med dyna over meg, og Kåre ved siden av meg. Kåre er katt nummer tre her i huset. Han er stor og hårete, med hvit og grå pels. Vi kaller ham bare Pus.

Vi har fått oss ny sofa. Den er litt som Kåre. Stor og grå. Heldigvis ikke hårete. Den heter Boston. Ikke det at vi er et slikt sært fjortispar som gir navn til alle husets eiendeler, eller noe. Navnet er bestemt av sofaens produsent. Boston har avtagbare trekk som kan vaskes, i motsetning til vår gamle sofa som vi måtte kvitte oss med etter at Kåre pisset i den. Nytt fryseskap har vi også fått oss, så nå har vi plass til alle de tingene vi alltid hamstrer opp på tilbud. Pizza, for eksempel.

I skrivende stund sitter jeg og grubler litt. Jeg har jo, opp igjennom, hatt  fryktelig mange temablogger. Jeg har denne, som i bunn og grunn bare handler om meg selv, og så har jeg Ungdomsprat, som fungerer som en slags tips-blogg for ungdom. Tidligere har jeg hatt temablogger om paranormale vesener, om konspirasjonsteorier, og how-to-guider. Jeg har også hatt en dyrevernsblogg. Jeg har mange forskjellige interesser, og mange ting jeg egentlig kunne tenke meg å skrive om, men jeg har verken tid eller ork til alt. Så mitt spørsmål til dere lesere er;  hva er dere egentlig interessert i å lese om?


6 kommentarer



Dette er helt sykt!


Kategori: Blogg // 27.01.2017 kl.14:20 // 2 kommentarer



Sykdom, syk, røntgen, feber, bryst, cyste, lunge,
Her i huset har vi ligget rett ut siden onsdag begge to. Espen er frisk og rask igjen, mens jeg må slite med feberen i et par dager til. Omsider har innkallelsen min til røntgen av bryst og lunger kommet, så det er da noe. Legen min sendte henvisning i slutten av november (var det vel?), så jeg hadde i grunn mistet troen på at den kom.

I februar skal jeg i alle fall sjekkes, selv om det neppe er noen vits lenger; Hadde det vært noe dødelig, ville jeg antagelig vært død for lengst. Hipp hurra for det norske helsesystemet.

Dagens planer er heller ikke noe å skryte av. Formen er så dårlig at de eneste aktivitetene jeg får utrettet i dag er å knaske paracet, se på netflix og stikke tamponger i nesa.

Forhåpentligvis har dere en bedre dag enn meg?


2 kommentarer



Da ønsker vi enda en baby velkommen i familien


Kategori: Blogg // 23.01.2017 kl.18:42 // 9 kommentarer




"Hei! Da er fødselen i gang", sto det på en tekstmelding som tikket inn litt over klokken fem lørdag morgen. Den var fra mamma. Jeg la fra meg telefonen igjen. Jeg var for trøtt til å komme på noe fornuftig å svare, og da kunne jeg vel like gjerne la være. Klokken 05:25 så han dagens lys, den lille verdensborgeren. Sønn av Leif og Renate - min storebror og hans fru.

Brått har jeg altså blitt tante. Det er andre gang for meg, men fremdeles like stort. Jeg gleder meg allerede til å møte familiens nyeste - og yngste - tilskudd, selv om det antagelig blir en stund til. Dèt er ulempen med å ha familien spredd i diverse hjørner av landet; avstanden blir såpass stor at man ikke bare kan hive seg i bilen om det er noe. I dette tilfellet er det snakk om en ti timers kjøretur - tyve timer, om vi regner tur retur. Det koster, både av tid, energi og penger, og må derfor planlegges på forhånd.
 



Skjebnen ville det dessuten slik at lillegutt ble født dagen etter at hans egen mor fylte år - en årsdag jeg fullstendig glemte å gratulere med, ettersom jeg og Espen befant oss hjemme hos hans mor for å feire forlovelse akkurat den dagen.

I dag er det i alle fall mandag, og jeg har prestert å drite meg ut i eget byggefelt. Jeg var ute og gikk dagens andre gåtur med Ronja (hunden) da jeg så en bil som lignet Espens komme kjørende ned bakken. "Oi, er han tidlig hjemme?", tenkte jeg for meg selv, og bestemte meg for å gå ham i møte slik at jeg kunne sitte på hjem igjen. Akkurat idet øynene våre møttes, oppdaget jeg at det slett ikke var Espen bak rattet. Faktisk var det ikke noe mannfolk i det hele tatt, men derimot ei jente som mildt sagt så noe ukomfortabel og forvirret ut. Så da sto jeg der med bikkja, da, og forsøkte så godt jeg kunne å late som om jeg slettes ikke hadde vært på vei bort for å sette meg i bilen.



Mens jeg sto der og så dum ut oppdaget jeg ved ren tilfeldighet himmelen, og brått var det hele glemt. Jeg og Ronja snudde på hælen og gikk hjemover. Etter å ha sluppet henne inn skyndte jeg meg ut med kameraet for å forevige himmelen.

I bunnen av bakken møtte jeg Espen. Den ekte Espen denne gangen.


9 kommentarer



En midlertidig familie


Kategori: Blogg // 17.01.2017 kl.13:18 // 3 kommentarer




I en lengre periode har vi passet på Gråpus, avbildet ovenfor. I løpet av denne tiden har han funnet seg til rette sammen med både oss og de andre kattene, og jeg glemte nok etterhvert litt bort at han ikke skulle være hos oss for alltid. At vår lille familiesituasjon kun var midlertidig.

I går var det på tide å levere ham tilbake til sin rettmessige eier, noe som selvfølgelig var litt vemodig. Samtidig er det godt å vite at han er der han trives best.

Så nå har fire katter blitt til tre, og jeg lurer på om jeg ikke skal forsøke å overtale mannen til å gå til anskaffelse av en til. En rasekatt, kanskje? Jeg tenker Maine Coon, Savannah eller Ragdoll.
 


3 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits