Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


All these shapeshifters ...


Kategori: Blogg // 31.01.2017 kl.14:54 // 4 kommentarer




I dag viste gradestokken minus femten. Så kaldt har det ikke vært på lenge. Ny, uskyldsren hvit snø har lagt seg over den gamle, skitne. Den skjuler den glatte isen. Det gule hundepisset. Fotsporene til fuglene som våget seg ut litt for tidlig, kattene som lusker rundt, og menneskene som går til fots. Den skjuler mye. Men jeg vet det ligger under der, likevel. Og leter man langt nok, graver man hardt nok, forbi snøen og isen, de fine snøkrystallene og de harde isklumpene, så finner man våren. Kanskje.



Noen ganger tar jeg meg i å tenke på akkurat dèt. Alt det hvite. Alt det kalde, frosne, som skjuler så mye, og gjør verden litt lysere. En dag skal det bli til vann, alt sammen. Smelte og renne tilbake dit det kom fra. Til jorden. Til elver og bekker, og hav. Og vi skal svømme i det. Vi skal bade og plaske i det. Det skal gi liv til blomster og trær, til busker og gress. Til fisk og krabber, og sjøstjerner og sjøhester. Før det kommer tilbake til oss ved slutten av året igjen, og hele prosessen gjentas.



Hvem vet hvor vi er innen den tid? Henger vi fremdeles med de samme menneskene? Bor vi fremdeles på det samme stedet? Er vi i den samme situasjonen, har de samme tankene og følelsene?

Elleve måneder frem i tid, og alt kan forandres i løpet av èn av dem.



Alt vi vet, er at det skal komme en vår. Det skal komme en sommer, en høst og en vinter. De fire årstider. De tolv måneder.

 Jeg kan ikke vite hva som skjer i morgen. Jeg kan ikke vite hva som skjer neste uke, neste måned eller neste år. Jeg kan ikke vite hvem jeg vil bli kjent med i løpet av denne tiden, eller hvem jeg vil miste. Hvilke dører som vil åpne seg, og hvilke som eventuelt vil lukkes.

Men jeg vet at så lenge det er en soloppgang, vil det bli en solnedgang. Så lenge det er en dag, vil det bli en natt. Så lenge det er en vår, vil det bli en sommer. Så lenge det er en høst, vil det igjen bli vinter.

Og jeg finner trygghet i å vite at ingenting som er skapt i vår verden noen gang forsvinner. Det bare endrer form.


4 kommentarer



Et lite spørsmål til dere


Kategori: Blogg // 30.01.2017 kl.23:03 // 6 kommentarer



Det ringer i ørene. Det klør i halsen. Det koker i toppen, og det gjør vondt i omtrent femten forskjellige kroppsdeler. Jeg trekker pusten. Luften kjennes som støv. Nesa er tettere enn sluket på badet. Det er for varmt inne, og det er for kaldt ute. Og så er det plutselig for kaldt inne, og alt for varmt ute. Det er vinter, det har snødd, det er slutten av januar, og forhåpentligvis snart slutt på feberen også. Jeg sitter med bena i kors i senga. Med dyna over meg, og Kåre ved siden av meg. Kåre er katt nummer tre her i huset. Han er stor og hårete, med hvit og grå pels. Vi kaller ham bare Pus.

Vi har fått oss ny sofa. Den er litt som Kåre. Stor og grå. Heldigvis ikke hårete. Den heter Boston. Ikke det at vi er et slikt sært fjortispar som gir navn til alle husets eiendeler, eller noe. Navnet er bestemt av sofaens produsent. Boston har avtagbare trekk som kan vaskes, i motsetning til vår gamle sofa som vi måtte kvitte oss med etter at Kåre pisset i den. Nytt fryseskap har vi også fått oss, så nå har vi plass til alle de tingene vi alltid hamstrer opp på tilbud. Pizza, for eksempel.

I skrivende stund sitter jeg og grubler litt. Jeg har jo, opp igjennom, hatt  fryktelig mange temablogger. Jeg har denne, som i bunn og grunn bare handler om meg selv, og så har jeg Ungdomsprat, som fungerer som en slags tips-blogg for ungdom. Tidligere har jeg hatt temablogger om paranormale vesener, om konspirasjonsteorier, og how-to-guider. Jeg har også hatt en dyrevernsblogg. Jeg har mange forskjellige interesser, og mange ting jeg egentlig kunne tenke meg å skrive om, men jeg har verken tid eller ork til alt. Så mitt spørsmål til dere lesere er;  hva er dere egentlig interessert i å lese om?


6 kommentarer



Dette er helt sykt!


Kategori: Blogg // 27.01.2017 kl.14:20 // 2 kommentarer



Sykdom, syk, røntgen, feber, bryst, cyste, lunge,
Her i huset har vi ligget rett ut siden onsdag begge to. Espen er frisk og rask igjen, mens jeg må slite med feberen i et par dager til. Omsider har innkallelsen min til røntgen av bryst og lunger kommet, så det er da noe. Legen min sendte henvisning i slutten av november (var det vel?), så jeg hadde i grunn mistet troen på at den kom.

I februar skal jeg i alle fall sjekkes, selv om det neppe er noen vits lenger; Hadde det vært noe dødelig, ville jeg antagelig vært død for lengst. Hipp hurra for det norske helsesystemet.

Dagens planer er heller ikke noe å skryte av. Formen er så dårlig at de eneste aktivitetene jeg får utrettet i dag er å knaske paracet, se på netflix og stikke tamponger i nesa.

Forhåpentligvis har dere en bedre dag enn meg?


2 kommentarer



Det er ikke hun som kler seg som ei hore; det er du som tenker som en voldtektsmann


Kategori: tanker og meninger // 24.01.2017 kl.16:07 // 7 kommentarer






Slik har dagen min sett ut, i relativt korte trekk. Først en tur ut med Ronja, deretter frokost, litt rydding, litt tid på sosiale medier, og så enda en tur ut. Jeg var sulten i dag, så hele 3 baguetter + en appelsin (som ikke vises på bildet) gikk med i dragsuget. Sunt å få i seg litt mat, si! 

Det som skulle være en kjapp tur innom facebook endte med å bli en lang og engasjert diskusjon med et mannfolk. Han mente nemlig at jeg lurte folk med profilbildet mitt, basert på det faktum at jeg viser fem centimeter utrigning, men ikke er interessert i å ha sex med ham. Han fortalte meg så at kvinner som går i høye hæler, korte skjørt eller topper med utrigning, legger ut et åte til menn, og derfor får skylde seg selv for sjikanerende fornærmelser. Når man kler seg i en slik horeuniform, mente han, fortjener man også å bli behandlet som ei hore.

Jeg er ingen feminist, men er det èn ting jeg ikke takler, er det mennesker som forteller meg at jeg ikke har den samme friheten som menn til å kle meg hvordan jeg selv ønsker. At jeg er nødt til å tenke over plaggene, skoene eller sminken min, slik at jeg ikke frister menn og gir dem inntrykk av at jeg er på leting etter noen å ligge med.

Jeg ville ikke viet denne mannens utsagn oppmerksomhet i bloggen, hadde det ikke vært for at jeg har fått høre mye av det samme fra andre menn. Etniske norske menn. Tenåringer, ungdommer og godt voksne, fra 14 til 30+. Jeg ville ikke tatt sånn på vei, hadde det ikke vært for at jeg nærmest daglig får bekreftet at det ikke bare er jeg som er offer for deres forvridde virkelighetsoppfatning. Jeg ser det på tv. Jeg leser det i kommentarfelt hos nettavisen og VG. Selv i retten blir kvinnen spurt hvordan hun var kledd og i hvilken grad hun var påvirket av alkohol når saken omhandler en voldtektsanklage.

Vi lever i et samfunn som lærer kvinner å ikke bli voldtatt, istedenfor å lære menn å ikke voldta.

Men dersom lesbiske og bifile kvinner klarer å styre seg rundt (alkoholpåvirkede) kvinner kledd i en såkalt 'horeuniform', er det ikke klærne som er problemet. Det er ikke hun som kler seg som ei hore; det er du som tenker som en voldtektsmann.

 


7 kommentarer



Da ønsker vi enda en baby velkommen i familien


Kategori: Blogg // 23.01.2017 kl.18:42 // 9 kommentarer




"Hei! Da er fødselen i gang", sto det på en tekstmelding som tikket inn litt over klokken fem lørdag morgen. Den var fra mamma. Jeg la fra meg telefonen igjen. Jeg var for trøtt til å komme på noe fornuftig å svare, og da kunne jeg vel like gjerne la være. Klokken 05:25 så han dagens lys, den lille verdensborgeren. Sønn av Leif og Renate - min storebror og hans fru.

Brått har jeg altså blitt tante. Det er andre gang for meg, men fremdeles like stort. Jeg gleder meg allerede til å møte familiens nyeste - og yngste - tilskudd, selv om det antagelig blir en stund til. Dèt er ulempen med å ha familien spredd i diverse hjørner av landet; avstanden blir såpass stor at man ikke bare kan hive seg i bilen om det er noe. I dette tilfellet er det snakk om en ti timers kjøretur - tyve timer, om vi regner tur retur. Det koster, både av tid, energi og penger, og må derfor planlegges på forhånd.
 



Skjebnen ville det dessuten slik at lillegutt ble født dagen etter at hans egen mor fylte år - en årsdag jeg fullstendig glemte å gratulere med, ettersom jeg og Espen befant oss hjemme hos hans mor for å feire forlovelse akkurat den dagen.

I dag er det i alle fall mandag, og jeg har prestert å drite meg ut i eget byggefelt. Jeg var ute og gikk dagens andre gåtur med Ronja (hunden) da jeg så en bil som lignet Espens komme kjørende ned bakken. "Oi, er han tidlig hjemme?", tenkte jeg for meg selv, og bestemte meg for å gå ham i møte slik at jeg kunne sitte på hjem igjen. Akkurat idet øynene våre møttes, oppdaget jeg at det slett ikke var Espen bak rattet. Faktisk var det ikke noe mannfolk i det hele tatt, men derimot ei jente som mildt sagt så noe ukomfortabel og forvirret ut. Så da sto jeg der med bikkja, da, og forsøkte så godt jeg kunne å late som om jeg slettes ikke hadde vært på vei bort for å sette meg i bilen.



Mens jeg sto der og så dum ut oppdaget jeg ved ren tilfeldighet himmelen, og brått var det hele glemt. Jeg og Ronja snudde på hælen og gikk hjemover. Etter å ha sluppet henne inn skyndte jeg meg ut med kameraet for å forevige himmelen.

I bunnen av bakken møtte jeg Espen. Den ekte Espen denne gangen.


9 kommentarer



Når selv de enkleste spørsmål blir vanskelige


Kategori: om meg // 20.01.2017 kl.14:29 // Ingen kommentarer


Voldtekt, sex, sexpartner, hvor mange sexpartnere, arendal, vennskap, venner, popularitet, bekjennelser, confessions, kjenner du,
"Hvor mange har du vært sammen med?".

Et, for så vidt, enkelt spørsmål. Likevel sliter jeg med å finne svaret. Jeg hadde ingen barndomskjærester, så den saken er grei. Ingen forhold i barnehagen eller barneskolen. Den første gangen jeg i det hele tatt kom i nærheten av noe som kan minne om forhold, var jeg sytten år gammel. Han het Frank, og var seksten. Vi var sammen i omtrentlig tre måneder, før hendelsen som endret alt. Klokken nærmet seg to om natten da tekstmeldingen tikket inn. Avsenderen var et ukjent nummer. Hun skrev at hun synes noen burde fortelle meg sannheten; Frank hadde ingen følelser for meg. Han var hennes, og han hadde aldri egentlig vært min. "Hvem er du?", tekstet jeg tilbake. "Silje som du gikk i klasse med på ungdomsskolen" lød svaret. Silje som hadde vært den aller verste mobberen. Hun som alltid hadde vært ute etter meg. Alltid funnet nye, ondskapsfulle måter å plage meg på. Silje, som jeg hadde flyttet langt pokker i vold bare for å komme unna. Her var hun igjen, på samme fest som kjæresten min. Tekstet meg, og påsto han var hennes. Frank selv bekreftet det hun hadde sagt. Nei, han var ikke 'hennes', men nei, han hadde egentlig aldri vært min, heller. Det hele hadde vært et planlagt stunt. Et iscenesatt forhold, med det formål å finne mitt mest sårbare punkt. Finne noe de kunne ta meg på, som virkelig ville svi i sjelen. Alle tekstmeldinger, alle bildemeldinger, alle chatsamtaler over MSN og nettby - alt hadde blitt videreformidlet til dem. Til mobberne mine fra ungdomsskolen. Og de hadde ledd. Disse festene han dro på hver helg, var ikke fester. De var sammenkomster hvor gjengen kunne sitte og le av meg. Planlegge neste trekk. Men nå hadde han begynt å få dårlig samvittighet.

Skal jeg likevel regne ham som min første kjæreste når jeg svarer på hvor mange jeg har vært sammen med? Vi var jo aldri egentlig sammen. Samtidig som at jeg faktisk trodde vi var det i tre hele måneder før den - i alle fall i deres øyne - sinnsykt artige spøken ble avslørt. Atten år gammel flyttet jeg inn til en fyr jeg hadde kjent i to uker. Han var i slutten av tyveårene. Han hadde i løpet av den første uken gått ned på kne med en ring og spurt om jeg ville være kjæresten hans, så sammen var vi. Vi bodde sammen i omtrentlig to uker til, før han brått og brutalt kastet meg på dør på sin egen bursdag. I ettertid brukte han personlig informasjon om meg (som jeg såvisst ikke hadde gitt ham!) til å bestille svindyre produkter på nett i mitt navn. Skal jeg regne ham som kjæreste nummer to, eller anses kanskje ikke forholdet som ordentlig om det ikke har lengre holdbarhetsdato enn melken i kjøleskapet?

"Hvor mange har du hatt sex med?"

Igjen, et veldig enkelt spørsmål. Men like fullt vanskelig å svare på. Ikke fordi jeg har hatt meg med så fryktelig mange, men fordi halvparten av de jeg har hatt sex med, har vært uten mitt samtykke. Påtvunget sex. Voldtekt, kalles det vel. Skal jeg ta disse med i beregningen når jeg gir et antall på hvor mange jeg har ligget med - eller skal jeg la være? Er "hvor mange har du hatt sex med?" et spørsmål om hvor mange jeg har gitt mitt samtykke til, eller et spørsmål om hvor mange som har vært 'nedi der', uavhengig av hvorvidt jeg syntes det var ok eller ei?

"Hvor kommer du fra?"
"Kjenner du _ ?"


Når et menneske flytter fra sin hjemplass, er det som regel en grunn til det. For noen er denne grunnen så enkel som at de ønsker å se nye steder og bli kjent med nye mennesker. Utvide horisonten litt, og få litt mer livserfaring. I mitt tilfelle flyttet jeg fordi jeg måtte bort. Jeg var ikke trygg, jeg hadde det ikke godt, og jeg måtte bort. Jeg flyttet for å starte på nytt et annet sted. Få en sjanse til å leve, istedenfor bare å overleve. Å kunne legge alt det vonde bak meg. Det er vondt når folk spør meg hvor jeg er fra, for det får meg til å huske at jeg egentlig ikke hører til noe sted. At uansett hvor jeg drar, og uansett hvem jeg blir kjent med, er jeg fremdeles tilknyttet det stedet jeg reiste fra. Jeg er fra Arendal. Jeg gikk på den skolen som for noen år tilbake ble kåret til Norges verste mobbeskole. Jeg gikk i den klassen som aldri dro på klasseturer lenger bort enn nabokommunen, fordi vi var så jævlige å ha med å gjøre. Jeg hadde det såpass jævlig at de første fire årene etter at jeg flyttet, klarte jeg ikke dra nedover for å besøke min egen familie uten at min daværende kjæreste ble med. Jeg orket det rett og slett ikke, og ble fullstendig panisk. De få gangene jeg forsøkte å dra nedover på egenhånd, endte det med at jeg ringte ham gråtende i panikk og måtte ha ham til å hente meg igjen. 

Det eneste som er verre enn folk som spør meg hvor jeg kommer fra, er folk som følger opp spørsmålet med "kjenner du_?". De eneste menneskene jeg, i løpet av mine første femten leveår, hadde kontakt med, var de menneskene som daglig gjorde narr av meg, banket meg opp eller truet meg på livet i skolefriminuttene eller på skoleveien, eller som tekstet meg over MSN / Nettby. Jeg hadde ingen ordentlige venner før jeg fylte seksten, og den vennegjengen gikk sakte men sikkert til helvete ett år senere, da venninnen vår begikk selvmord. Derfra gikk alt veldig fort: gjengen ditchet meg fordi jeg ikke ville drikke meg dritings hver eneste dag i uken, røyke weed, ta amfetamin og løpe ned kontoret til helsesøster og spørre etter smertestillende som de kunne knuse og sniffe. Jeg har alltid vært en person som tenker langsiktig, og for meg så ikke fremtiden særlig lys ut om jeg skulle bruke den på å snorte ibux i spisefri, ta imot dop fra shady folk jeg ikke stolte så mye som et sekund på, eller bælme sprit som vann. Konklusjon; jeg var prippen og kjip, og endte nok en gang opp som et mobbeoffer. Jeg kan nevne på èn hånd alle mine venner jeg har fra hjemstedet mitt den dag i dag; han ene bor i dag i Asker, og hun andre ble jeg kjent med i 2015. Så nei; antagelig kjenner jeg ikke personen du referer til, og om jeg gjør det, er sannsynligheten stor for at vi har noe uoppgjort.

Det er det som er greia med meg; selv de enkleste spørsmål blir vanskelige å besvare. Bak selv de minste spørsmål ligger en lang og vond historie. Jeg er full av sånne ting man aller helst skal tie ihjel, gjemme under teppet og late som om man ikke har kjennskap til. Full av sånn 'livets harde realitet'-crap som mannen i gata aldri tror jeg ikke kjenner til, fordi jeg er en sånn 'hjernedød sminkedukke som lever i en rosa boble og ikke kan noe om livet'...


0 kommentarer



Derfor byttet jeg fra L'orèal til Mary Kay


Kategori: Skjønnhet // 19.01.2017 kl.05:17 // Ingen kommentarer


MaryKay foundation sminke primer eyeshadowprimer review erfaring Mary Kay MKfoundation MKsminke eyeshadow primer øyenskygge

Det er ikke så ofte jeg skriver om sminke her på bloggen. Etter at jeg fant meg en mann som foretrekker meg sminkeløs, har det rett og slett føltes litt bortkastet å svinge foundationbørsten. Derfor bruker jeg nå kun sminke ved spesielle anledninger og høytider, eller dersom jeg skulle 'få ånden over meg' og ville gjøre meg litt ekstra staselig.

Den siste tiden har jeg testet ut sminkeprodukter fra Mary Kay, som er et av verdens største selskap innen direktesalg av sminke- og hudpleieprodukter, og må hittil si meg veldig fornøyd.


På bildet ovenfor har jeg på meg både foundation, primer og øyenskyggeprimer fra Mary Kay. Merk at jeg er en av få bloggere som ikke airbrusher / blurrer ut huden min på bilder. 

FOUNDATION
En av de tingene som er aller viktigst for meg når jeg skal velge foundation er at den blir værende på huden over lengre tid. Jeg har verken tid eller interesse av å fly til speilet hver tredje time for å freshe opp, så at den blir seende ut slik den så ut da den ble påført, er et absolutt must. Her synes jeg TimeWise® Luminous-Wear® Liquid Foundation lever helt opp til forventningene. Den er akkurat såpass kremet som jeg liker den, enkel og påføre, og gir et jevnt, fresht og naturlig resultat som - ved hjelp av primer - sitter til det vaskes av. I motsetning til de aller fleste foundations som finnes på markedet i dag, tetter den ikke til porene, hvilket er årsaken til at den har erstattet min tidligere favorittfoundation fra L'orèal. Tiltettede porer = kviser og hudormer, samt tidligere aldring av huden, så sminke som tetter til porene er absolutt noe man bør forsøke å unngå så godt det lar seg gjøre.

PRIMER
Primer er, som de fleste kanskje vet, et produkt som brukes som underlag for foundation. Produktets oppgave er å skape en jevn overflate, ved å fylle inn fine linjer og rynker, slik at foundation sitter finere og lengre på huden. Et problem jeg har hatt med andre primere, er at de har vært fryktelig tynne og vannete, noe som har gjort at de gir dårlig eller inget resultat i det hele tatt. Denne, derimot, er tykk og kremete, og gjør det lett å påføre foundation jevnt, og gi et resultat som blir værende på huden til det vaskes av. Tommel opp for at primeren også inneholder solfaktor 15.

ØYENSKYGGEPRIMER
En øyenskyggeprimers oppgave er ikke bare å gjøre at øyenskyggen sitter bedre og lengre på huden, men også å sørge for at fargen kommer tydeligere frem. Dèt synes jeg Mary Kay® Eye Primer klarer helt utmerket! Øyenskyggene mine fra Anastasia er fine alene, men resultatet blir enda bedre med Mary Kay® Eye Primer som base under. Primeren er dessuten vannfast, og testet av øyespesialister .

DYRETESTING?
I 2013 innførte EU og EØS forbud mot dyretesting av kosmetikk. Det er per i dag forbudt å selge eller markedsføre produkter hvor ingredienser eller ferdig produkter har vært testet på dyr, uavhengig av hvor i verden dyretestingen er utført. Du kan derfor være trygg på at kosmetikk du kjøper i EU/EØS-land ikke er testet på dyr. Når vi i dag snakker om at merker er dyretestet, mener vi da firmaer som selger sine produkter til land som fremdeles tillater dyretesting, fks. Kina. Det er da myndighetene i det aktuelle landet som utfører dyretestingen, ikke firmaet selv.

 

HAR DERE TESTET MARY KAY'S PRODUKTER?
HVA SYNES DERE?


0 kommentarer



En midlertidig familie


Kategori: Blogg // 17.01.2017 kl.13:18 // 3 kommentarer




I en lengre periode har vi passet på Gråpus, avbildet ovenfor. I løpet av denne tiden har han funnet seg til rette sammen med både oss og de andre kattene, og jeg glemte nok etterhvert litt bort at han ikke skulle være hos oss for alltid. At vår lille familiesituasjon kun var midlertidig.

I går var det på tide å levere ham tilbake til sin rettmessige eier, noe som selvfølgelig var litt vemodig. Samtidig er det godt å vite at han er der han trives best.

Så nå har fire katter blitt til tre, og jeg lurer på om jeg ikke skal forsøke å overtale mannen til å gå til anskaffelse av en til. En rasekatt, kanskje? Jeg tenker Maine Coon, Savannah eller Ragdoll.
 


3 kommentarer



Dette visste du ikke om meg (del 7)


Kategori: om meg // 14.01.2017 kl.23:07 // 6 kommentarer



blogg blogg.no minner om meg liste 10 ting om meg 10 fakta om meg seksten sekstenåring blondine blond blå øyne langt hår

... Legge full sminke bare for å hente posten.
Som sekstenåring led jeg av ekstrem perfeksjonisme, som i bunn og grunn er en ekstrem frykt for å fremstå uperfekt. Dette førte til at jeg blant annet ikke kunne hente posten før jeg hadde lagt full sminke, krøllet håret og tatt på meg høye hæler. Og hadde jeg en morgen kommet meg hele veien til skolen, men oppdaget at jeg hadde glemt å ta på maskara, ja, da hadde jeg i mitt eget hode kun to valg; 1) gå hjem og ta på maskara, eller 2) gå med solbriller hele dagen. Det var slitsomt å være Jessica i 2006, si!

... Bruke groteske mengder med selvbruning.
Som perfeksjonist var det soleklart at jeg måtte holde meg unna sol. Jeg ville jo ikke ende opp med å eldes for tidlig. Samtidig ville jeg heller ikke være blek. Løsningen ble selvbruningsspray. Ambre Solaire No Trace Bronzer het den, og ga en veldig fin, ikke-oransje glød i huden. Jeg sprayet meg med denne lille saken så ofte som mulig - altså minimum annenhver dag, og så alt annet enn naturlig ut.

... Naske i butikken.
Jeg var ingen hardcore tyv, men det hendte vel at en håndfull smirnoff ice, cider, vikingfjord og øl fant veien ned i den litt for store skuldervesken min en gang i ny og ne. Patetisk, I know.

... Gå uten bukse.
Det høres fryktelig galt ut når man skriver det på akkurat den måten, så la meg oppklare; det var ikke slik at jeg gikk rundt i trusa. Det var mer slik at jeg enten gikk i kjoler, eller i topp og jakke kombinert med et skjørt eller en shorts. Bukser var liksom ikke min greie.

... Skrive dikt, noveller og lage bildekollasjer med tekst på.
Seksten år gamle Jessica var en kreativ person som skrev lange, emosjonelle dikt, noveller og satt og klistret ihop bildekollasjer med tekst på. Jeg følte selv at alt det jeg gjorde ble veldig bra. Det mente tydeligvis utallige fremmede mennesker på nettby og blogg også, ettersom de stjal både diktene, novellene og bildekollasjene mine, fjernet navnet mitt fra dem, og utga det for å være sitt eget. Har dere lest et dikt som begynner med "langt oppe i trærenes topp henger en kald og livløs kropp", lest novellen om lille Amy som tok sitt liv på grunn av mobbing, eller sett bildekollasjen nedenfor - ja, da har dere faktisk lest ting som jeg har laget. 



... Treffe gutter klokken fire om natten.
Jeg vokste opp i et hus med mange regler. Spesielt når det gjaldt gutter, synes jeg mine foreldre var i overkant strenge. Mens andre jenter fikk lov å sove over hos kjæresten rett som det var, var mine foreldre såpass strenge at bare det å ha en gutt sovende i samme hus som meg var fullstendig uaktuelt. Dating kunne jeg også bare glemme. De få gangene jeg skulle på dates, måtte derfor alt planlegges uhyre nøye. Jeg måtte vente til mine foreldre hadde lagt seg (og sovnet), noe som kunne være alt mellom klokken 00:00 og klokken 04:00 enkelte ganger, før jeg deretter måtte snike meg opp på badet og sminke meg, velge outfit osv, før jeg deretter måtte ned på soverommet igjen, og klatre ut vinduet. Jeg måtte også være tilbake før klokken 06:30, slik at de ikke skulle merke at jeg var borte. Med andre ord; de datene jeg dro på var aldri den klassiske turen på kino eller resturant. Det var kjøreturer i bil, og piknik på stranden med soloppgangen.

... Føre logg over hvem som skyldte meg penger.
På videregående var jeg den jenta med mest penger å rutte med. Årsaken til dette var enkelt og greit at jeg aldri egentlig brukte dem. Jeg var ikke en slik person som bare 'måtte' ha nye klær hele tiden, godteri, parfyme eller alkohol. Så jeg sparte pengene mine, og lånte dem isteden ut til andre som trengte det. Dette førte jeg altså logg over, rett og slett fordi jeg var grådig lei av folk som 'glemte' at de hadde lånt penger. Jeg mente på denne tiden at dette var et veldig smart trekk av meg. I ettertid innser jeg at jeg antagelig fremsto som en dritt.

... Digge Paris Hilton.
 Hvilken blond selvbruningsbimbo hadde vel IKKE et girlcrush på Paris Hilton i 2006? Hun var hottere enn lava!

... Skrive en blogg alle snakket om.
Jeg har skrevet blogg i mange år. Også da jeg var seksten. På den tiden var jeg tvunget til å forkorte navnene til venninnene mine ned til forbokstav, ettersom søsken og foreldre til de involverte stalket bloggen for å finne ut hva vi drev med. Jeg fikk smertelig erfare at også flere av skolens lærere leste bloggen. 

HVA OVERRASKET DEG MEST,
OG HADDE VI EVT NOE FELLES?


6 kommentarer



Tilbakeblikk; jeg tok ham med hjem


Kategori: Jul // 07.01.2017 kl.12:39 // 2 kommentarer


Dette innlegget starter der hvor "la meg vise deg byen min" sluttet. Espen hadde kommet ned til sørlandet for å hente meg andre juledag, ettersom mediene hevdet stormen Urd ville gjøre det farlig å kjøre de neste dagene. Etter å ha vist ham hjembyen min var det på tide å legge ut på reisen til Gol. Vi var kommet til Risør, en kommune ikke langt fra Kragerø, da bilen sa stopp. Falcken ble tilkalt, kondensfjerner ble foreslått og prøvd, og bilen gikk videre. Før det sa stopp igjen. Espen mente det kanskje kunne hjelpe å fylle full tank på bilen, så bensinstasjonen ble neste stopp. Tanken ble full, bilen gikk videre - og så stoppet den igjen. Denne gangen for godt. Og det attpåtil mens vi befant oss i en midtrabatt. Da var det ikke annet å gjøre enn å tilkalle Falcken igjen og få dem til å taue bilen vår til Mercedes i Arendal, slik at de kunne ta en titt på den påfølgende morgen. Klokken var blitt 00:01 da jeg tok opp telefonen og slo mammas nummer. Hun svarte på tredje ring. "Hei mamma, det er meg. Bilen har gått til helvete, så vi kommer hjem igjen".

Neste morgen, mens vi ventet på å bli oppringt av Mercedes, bestemte jeg meg for å ta Espen med på en liten rundtur i byggefeltet. Vise ham stedet jeg vokste opp. Jeg viste ham lekeplassen hvor jeg lærte å sykle og fotballbanen hvor jeg pleide å ha fotballtrening.



Klokken fire ringte det. Bilen var ferdig fikset. Det var bensinpumpen som hadde tatt kvelden. Mamma kjørte oss ned. Vi betalte kontant ved oppmøte - de kunne ikke ta det på giro. Deretter dro vi nedover til Arendal sentrum. Det var tross alt ikke mye han fikk sett kvelden i forveien, når det var så mørkt og kaldt.





Vi måtte også en tur innom senteret, når vi først var nedover.




Deretter dro vi hjem. Uten problemer, heldigvis.


2 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits