Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


JEG ER IKKE SINNSYK!!!


Kategori: tanker og meninger // 25.02.2017 kl.11:23 // 13 kommentarer


"JEG ER IKKE SINNSYK!!!".

Kommentaren lyser mot meg fra kommentarfeltet. Ikke mitt kommentarfelt, riktignok, men en annens. Det er den tredje bloggen jeg besøker i dag, og atter en gang dukker den opp. Denne totalt urelaterte kommentaren. "JEG ER IKKE SINNSYK!!!", hevder den. "Jo", tenker jeg, "det tror jeg faktisk du er". Ingen har nevnt vedkommendes navn i sine blogginnlegg. Ingen har omtalt henne på noen måte. Likevel dukker hun opp i kommentarfeltet på opptil flere blogger. Med store bokstaver og en søskenflokk på fire utropstegn skriker hun ut: "JEG ER IKKE SINNSYK!!!", selv om ingen har beskyldt henne for å være det i utgangspunktet.

Jeg vet nok hva det hele dreier seg om, sånn egentlig. Hun vil ha besøk på bloggen sin. Hun tror at ved å publisere en totalt urelatert kommentar i samtlige kommentarfelt, vil folk bli nysgjerrige og klikke seg inn på bloggen hennes. Jeg vet det så godt, men enda biter jeg på. Jeg vil se hvem dette mennesket er. Hun viser seg å være ei førtiseks år gammel Oslofrue. Utdannet jurist, i følge hennes eget utsagn på profilen. i tillegg til bedriftsøkonom og noe hun kaller cand.mag. Sistnevnte har jeg aldri hørt om. Et kjapt søk på google forteller meg at cand.mag står for candidatus magisterii, noe som i grunn høres langt mer Harry Potter ut enn det egentlig er. Det viser seg å være en universitetsgrad.

Jeg scroller meg nedover i bloggen hennes. Den er full av hat. Hat mot nav. Hat mot politiet. Hat mot mennesker på facebook. Hat. Så utrolig mye hat og sinne. Av kommentarfeltet på det nyeste innlegget hennes, ser jeg at det ikke bare er jeg som har funnet veien til bloggen hennes gjennom kommentarene hun har lagt igjen på andre blogger. Innlegget har over tre hundre kommentarer, men med nærmere undersøkelse ser jeg at det er de samme tre menneskene - hvor hun utgjør èn av dem - som kommentarer gjentatte ganger. De krangler. Selv sine egne lesere hugger hun hodet av.

Jeg grøsser litt og klikker meg ut av bloggen. Jeg liker ikke sinte mennesker. De utstråler slik en negativ energi som er så alt for lett å ta innover seg. En slik energi som jager bort alt det positive. Jeg vet ikke om dere forstår hva jeg mener. Folk flest gjør som regel ikke det. Poenget mitt er;

Livet er fullt av dritt man kan irritere seg over og gå i kjelleren av, om man så absolutt skulle ha lyst til dèt. Jeg for min del foretrekker å prøve å tenke positivt. Det innebærer også å ikke bruke energien min på mennesker som bare er ute etter å spre hat og sinne, edder og galle, irritasjon og forbannelse over alt mulig rart.


13 kommentarer



Traumer og ultralydundersøkelse


Kategori: Blogg // 23.02.2017 kl.20:49 // Ingen kommentarer


Det begynner å bli en stund siden forrige blogginnlegg. Delvis fordi jeg holder på med et nytt prosjekt og har blitt helt opphengt i dette, og dels fordi tiden ikke helt strekker til. I går, for eksempel, var jeg på ultralydundersøkelse.

Meg: oi, shit, den er jo dritsvær!
legen: nei, da. Det er brystbenet ditt.


Ultralydundersøkelsen var i forbindelse med den voksende kulen i brystet mitt. Bildene fra røntgen hadde kommet tilbake, men viste ingenting uvanlig. Derfor ville legen prøve med ultralyd. Heller ikke den viste noe. Dermed blir det antagelig nye bilder, og eventuelt blodprøver. Forhåpentligvis finner de ut hva det er denne gangen. Det er skummelt å ha en voksende kul i brystet som ikke dukker opp verken på røntgen eller ultralyd.

Ellers pratet vi også litt om min mentale helse. Som nevnt i dette innlegget skal jeg utredes for psykiske lidelser, da NAV mistenker jeg lider av angst og depresjoner, og trenger i den forbindelse henvisning fra lege. Hun (legen) mente imidlertid det mest sannsynlig er PTSD jeg lider av. Posttraumatisk stressyndrom. Wikipedia beskriver det slik:

"Posttraumatisk stresslidelse (på engelsk posttraumatic stress disorder, PTSD) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. (...) Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hypervåkenhet".

 


0 kommentarer



Kjære Mauricio


Kategori: tanker og meninger // 20.02.2017 kl.13:17 // 2 kommentarer


Kjære Mauricio.
Du som har opprettet sladderblogg etter sladderblogg og skrevet så mye stygt og usant både om meg og om andre bloggere. Jeg har visst om sladderbloggene dine en god stund, men latt være å lage noen sak ut av det. På tidspunktet jeg fant dem var ikke setningene så krasse eller påstandene så feilaktige. Den gangen gikk det hovedsakelig mest på at du trodde jeg og min daværende samboer var gift, og at han var et par år yngre enn han er. Slike småfeil kan skje den beste, og jeg personlig syntes ikke det var noe å sette himmel og jord i bevegelse for.

For et par dager siden fant jeg igjen disse bloggene, men nå var påstandene mye drøyere, ordene dine mye krassere, og det hele oste av at du ønsket å trykke meg ned. De feilaktige opplysningene kunne ikke lenger ses som at du hadde misforstått noe. Det var åpenbart at du vred om på ting med overlegg. Du går hardt ut mot forholdet mellom meg og min tidligere samboer, og skriver at årsaken til bruddet var at han'ikke orket' å være sammen med meg lenger. Du referer også til hendelsen som skjedde kvelden jeg og min ekskjæreste gjorde det slutt, og han endte opp på legevakten med diverse symptomer, deriblant ujevn hjerterytme. Dette vrir du om til en historie om at jeg ble lagt inn på sykehus, men kastet - for å bruke dine egne ord - "på hodet og ræva ut" fordi det ikke var noe galt med meg.


Skrev jeg til deg på facebook mandag forrige uke etter å ha lest disse påstandene. Jeg håpet du ville være voksen nok til å beklage deg og slette bloggene, men istedenfor å svare meg, valgte du å blokkere meg. Jeg hadde ingen intensjoner om å 'henge deg ut' på bloggen eller andre sosiale medier, men etter at du blokkerte, har jeg ikke annet valg.

Du kan blokkere meg på facebook, og du kan slette kommentarene mine på bloggene dine. Du kan la være å svare på mail, og du kan legge på når jeg ringer. Men dermed setter du deg også i en situasjon hvor den eneste muligheten jeg har å få tak i deg på, er å offentliggjøre hele situasjonen på sosiale medier, i håp om å få din oppmerksomhet.

Jeg vet at du har vært gjennom mye, og jeg ønsker deg ingenting vondt. Jeg ønsker verken krangel eller krig. Det jeg ønsker, er å at du slutter å henge meg ut med løgner på sosiale medier. At du sletter disse bloggene, og begynner å oppføre deg som den 32 år gamle mannen du faktisk er. Jeg har aldri møtt deg, jeg har aldri pratet med deg, og jeg har aldri gjort deg noe vondt. Det er ikke rettferdig at du skal skrive løgner om meg på internett i håp om å få litt ekstra oppmerksomhet selv.

Du skylder meg en unnskyldning, Mauricio Brobakk Evensen.


2 kommentarer



Faen ta..


Kategori: Blogg // 18.02.2017 kl.13:13 // 3 kommentarer


Det er lørdag ettermiddag. Espen har reist en tur opp på jobben for å skru på bilen. Jeg sitter i sengen med bena i kors og laptopen på fanget. Jeg slår meg selv i håndflaten med en ridepisk. Smack, smack, smack. Jeg slår ikke hardt nok til å egentlig kjenne noe som helst, bare til å høre lyden. Det er en tankeløs handling. Som det å klikke med pennen, eller tegne tornardoer i kladdeboken. Små handlinger som man egentlig ikke tenker over, men som hjelper en å tenke klarere.

I dag er en umotivert dag. Jeg er lei. Lei av maten i kjøleskapet, og av innholdet på favorittbloggene mine. Lei av snøen utenfor, og mitt eget ansikt i speilet. Lei av bloggen min. Av blogginnlegg uten mening. Av rot. Av gamle innlegg, og gamle, stygge bilder. Jeg vil starte på nytt. Ny blogg, ny bloggadresse, nytt tema. Eller, tema i det hele tatt. Min nåværende blogg har egentlig ikke noe tema. Nytt språk, kanskje. Engelsk, for alle mine engelskspråklige facebookvenner, selv om jeg egentlig ikke kan engelsk.

Jeg forbanner meg selv for at jeg blir så fort lei av ting. For at jeg hele tiden vil ha noe nytt. Tenk så mye bedre alt ville vært om jeg bare kunne slå meg til ro med tingenes nåværende tilstand, istedenfor å hele tiden, underbevisst, grave etter noe nytt, helt til det gamle ikke fenger meg lenger, fordi jeg har fått blod på tann og blitt opphengt i en ny idè. Faen ta.

Jeg kan ikke fortsette slik i all evighet. Ny blogg hvert tredje-eller-der-omkring år.

Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Sitte ned, holde kjeft og la tanken passere, kanskje?


3 kommentarer



11 låter og historiene bak dem


Kategori: om meg // 17.02.2017 kl.15:47 // Ingen kommentarer




♥ BABY ALICE - PIÑA COLADA BOY

Da jeg flyttet til Noresund i 2010 fikk jeg fort god kontakt med jenta som leide i etasjen over oss. Hun het Marlen og det var ikke rent sjelden at denne låten gikk på repeat hjemme hos henne når det var fest, altså sånn ca annenhver helg og onsdag.


♥ LIL WAYNE, WIZ KHALIFA M.FL. - SUCKER FOR PAIN
Denne låten hørte jeg og Espen mye på de første ukene vi var sammen.

♥ KICK - FEST HOS MIG - LASER INC - HANDS UP REMIX
Det var den tjuefjerde september 2009, nittenårsdagen min. Tine og Kim, mine to til-og-fra-venner, hadde nettopp skaffet seg leilighet i Arendal sentrum, og i anledning nittenårsdagen min bestemte de seg for å holde fest i heimen. Jeg fikk ei flaske sprit i bursdagsgave, og denne låten gikk på repeat hele kvelden. 

♥ MANIAN - WELCOME TO THE CLUB - NIGHTCORE EDIT
Året var 2009. Et par minutter før jeg skulle på bussen til Oslo i forbindelse med en photoshoot (ikke spør..), spurte jeg en random fyr på MSN om han var interessert i å treffes etter shooten. Rett og slett fordi jeg ikke kjente noen i Oslo, og ville ha noen å vente på bussen hjem igjen sammen med. Vi utvekslet telefonnummer, og så skulle vi bare ringes. Etter shooten ringte Christian, som han het, og vi gjorde forsøk på å finne hverandre. Han og kameraten hans kom i bil, jeg vandret forvirret rundt på St. Hanshaugen til fots, i høye hæler. Det var blitt sent, bussen min hadde gått for lengst, og jeg forbedredte meg på å måtte ringe taxi og tilbringe natten på Oslo bussterminal. Men neida. Heldigvis for meg fant vi hverandre til slutt, og Christian dro meg med på fest hos Martin og Vero på vinterbro. Denne låten ljomet ut av høytalerne da vi kom, og ble spilt samtlige ganger utover kvelden. Christian og jeg ble sammen senere samme kveld, og holdt sammen i to uker. Han var imidlertid hjemme i Hamar mesteparten av tiden, så det ble Martin og Vero jeg tilbrakte mest tid med.

♥ BASSHUNTER - BOTEN ANNA - RADIO EDIT
"Seriøst, for en teit sang. Å synge om en båt?", sa Julie til meg på juleballet. "Det er ikke en båt, men en bot", sa jeg, "en sånn datarobot-greie". Denne låten ble spilt idet jeg ankom juleballet på strand hotell i julen 2006. Et juleball jeg forøvrig bare kunne spart meg for å dra på. Jeg tror nok den eneste grunnen til at jeg faktisk husker dette, er fordi jeg hadde et megacrush på Jonas Altberg - alias Basshunter - på den tiden og det at låtene hans ble spilt noe som helst sted var et slags høydepunkt for meg.

♥ DJ IRONIK - STAY WITH ME
I månedene før hun tok livet sitt i 2008, var det denne låten min venninne A ble helt opphengt i. Den gikk på repeat konstant, og hun skrev teksten dens både i kladdebøker og i tekstmeldinger. 

♥ JESSIE J - FLASHLIGHT
Dette er den første låten Espen sendte meg på facebook, før vi hadde blitt ordentlig sammen.

♥ DEAD BY APRIL - ANGELS OF CLARITY
Det var min eks som introduserte meg for dette bandet rundt år 2010. Da det ble slutt mellom oss i august 2015 var dette den siste låten som ble spilt før jeg var fremme ved bussen som jeg skulle ta videre til mine foreldre, så han kunne få litt avstand.

♥ LEO, PETE COTTRELL - HELLO (METAL COVER)
Denne hørte jeg for aller første gang på en hjemmefest hos Pæddings, og likte den såpass godt at jeg måtte ha den selv.

♥ DROWNING POOL - WE ARE THE DEVIL
Denne låten har jeg hørt på sikkert tusenogfemti ganger siden den kom ut, og det var også denne jeg hadde i headsetet da jeg skulle til sverige med mamma for en stund tilbake. Jeg skulle bare plugge inn laderen, jeg, men plutselig endte musikken min opp med å komme ut av høytalerne på mammas bil isteden. Og mamma har volumet HØYT når hun hører på nyhetene, skal jeg si dere! Jeg ler meg ihjel!

♥ HATEBREED - DESTROY EVERYTHING
Denne låten gikk på repeat hver eneste gang mamma eller pappa kjørte meg tilbake til skolen, år 2008.


0 kommentarer



11 låter og historien bak dem


Kategori: om meg // 17.02.2017 kl.15:43 // Ingen kommentarer




♥ BABY ALICE - PIÑA COLADA BOY

Da jeg flyttet til Noresund i 2010 fikk jeg fort god kontakt med jenta som leide i etasjen over oss. Hun het Marlen og det var ikke rent sjelden at denne låten gikk på repeat hjemme hos henne når det var fest, altså sånn ca annenhver helg og onsdag.


♥ LIL WAYNE, WIZ KHALIFA M.FL. - SUCKER FOR PAIN
Denne låten hørte jeg og Espen mye på de første ukene vi var sammen.

♥ KICK - FEST HOS MIG - LASER INC - HANDS UP REMIX
Det var den tjuefjerde september 2009, nittenårsdagen min. Tine og Kim, mine to til-og-fra-venner, hadde nettopp skaffet seg leilighet i Arendal sentrum, og i anledning nittenårsdagen min bestemte de seg for å holde fest i heimen. Jeg fikk ei flaske sprit i bursdagsgave, og denne låten gikk på repeat hele kvelden. 

♥ MANIAN - WELCOME TO THE CLUB - NIGHTCORE EDIT
Året var 2009. Et par minutter før jeg skulle på bussen til Oslo i forbindelse med en photoshoot (ikke spør..), spurte jeg en random fyr på MSN om han var interessert i å treffes etter shooten. Rett og slett fordi jeg ikke kjente noen i Oslo, og ville ha noen å vente på bussen hjem igjen sammen med. Vi utvekslet telefonnummer, og så skulle vi bare ringes. Etter shooten ringte Christian, som han het, og vi gjorde forsøk på å finne hverandre. Han og kameraten hans kom i bil, jeg vandret forvirret rundt på St. Hanshaugen til fots, i høye hæler. Det var blitt sent, bussen min hadde gått for lengst, og jeg forbedredte meg på å måtte ringe taxi og tilbringe natten på Oslo bussterminal. Men neida. Heldigvis for meg fant vi hverandre til slutt, og Christian dro meg med på fest hos Martin og Vero på vinterbro. Denne låten ljomet ut av høytalerne da vi kom, og ble spilt samtlige ganger utover kvelden. Christian og jeg ble sammen senere samme kveld, og holdt sammen i to uker. Han var imidlertid hjemme i Hamar mesteparten av tiden, så det ble Martin og Vero jeg tilbrakte mest tid med.

♥ BASSHUNTER - BOTEN ANNA - RADIO EDIT
"Seriøst, for en teit sang. Å synge om en båt?", sa Julie til meg på juleballet. "Det er ikke en båt, men en bot", sa jeg, "en sånn datarobot-greie". Denne låten ble spilt idet jeg ankom juleballet på strand hotell i julen 2006. Et juleball jeg forøvrig bare kunne spart meg for å dra på. Jeg tror nok den eneste grunnen til at jeg faktisk husker dette, er fordi jeg hadde et megacrush på Jonas Altberg - alias Basshunter - på den tiden og det at låtene hans ble spilt noe som helst sted var et slags høydepunkt for meg.

♥ DJ IRONIK - STAY WITH ME
I månedene før hun tok livet sitt i 2008, var det denne låten min venninne A ble helt opphengt i. Den gikk på repeat konstant, og hun skrev teksten dens både i kladdebøker og i tekstmeldinger. 

♥ JESSIE J - FLASHLIGHT
Dette er den første låten Espen sendte meg på facebook, før vi hadde blitt ordentlig sammen.

♥ DEAD BY APRIL - ANGELS OF CLARITY
Det var min eks som introduserte meg for dette bandet rundt år 2010. Da det ble slutt mellom oss i august 2015 var dette den siste låten som ble spilt før jeg var fremme ved bussen som jeg skulle ta videre til mine foreldre, så han kunne få litt avstand.

♥ LEO, PETE COTTRELL - HELLO (METAL COVER)
Denne hørte jeg for aller første gang på en hjemmefest hos Pæddings, og likte den såpass godt at jeg måtte ha den selv.

♥ DROWNING POOL - WE ARE THE DEVIL
Denne låten har jeg hørt på sikkert tusenogfemti ganger siden den kom ut, og det var også denne jeg hadde i headsetet da jeg skulle til sverige med mamma for en stund tilbake. Jeg skulle bare plugge inn laderen, jeg, men plutselig endte musikken min opp med å komme ut av høytalerne på mammas bil isteden. Og mamma har volumet HØYT når hun hører på nyhetene, skal jeg si dere! Jeg ler meg ihjel!

♥ HATEBREED - DESTROY EVERYTHING
Denne låten gikk på repeat i seksti minutter hver eneste gang mamma eller pappa kjørte meg tilbake til skolen, år 2008.


0 kommentarer



En verden av kloner


Kategori: tanker og meninger // 16.02.2017 kl.19:11 // 6 kommentarer


En enkelt layout. Reklamebanner øverst og nedover langs sidene på det hvite, digitale arket. En header med et bilde og navn. Videre nedover er en stor, sort overskrift. Skriftstypen er den samme som den du leser i avisen, som er den samme som den du leser i blader, som igjen er den samme som den du leser i online artikler. Mellomrom. Dato og kategori i mindre skrift. Deretter begynner innlegget. Skriftstypen er Times New Roman. Størrelse 12. Fargen er sort.

Der står hun. Med hodet på skrå, så håret ser en anelse lengre ut. Blikket i retning av kameraet. Haircaretablettene i hånden. I teksten forteller hun informativt at håret har vokst 3-4 centimeter per måned etter at hun begynte med tablettene. At de gir ekstremt god effekt, og at håret aldri har vært så tykt og langt som det er nå. Og så har hun lagt ved en link hvor du selv kan bestille.

Til daglig bruker hun extensions. Det vet du, fordi hun selv har skrevet og anbefalt det. De lange, flotte øyenvippene er extensions, de også. Hun har skrevet om dem tidligere. Selv neglene hennes er påsatt. 

Der er hun;

bloggeren.



Teksten ovenfor kunne beskrevet hvem som helst av Norges største bloggere. I alle fall nesten. Det kunne vært Sophie eller Andrea. Men det kunne like gjerne vært Therese, Kristina eller Ida. Kanskje er det Marthe. Det er ikke godt å si. De har blitt så like, alle sammen. De samme sponsede produktene, skrevet på samme tidspunkt, med nesten identiske setninger. Selv poseringene er like.

Jeg liker å bla i arkivet til Therese, Andrea og Marthe. Liker å lese om den tiden da de oppdaterte flittig, gjerne flere ganger om dagen. Den gangen innleggene var personlige, og innholdet originalt. Den gangen blogging var gøy.

Nå har det blitt jobb. De har lært å drive business.

Nå har de blitt kloner.

Av hverandre.


6 kommentarer



Mine favorittprodukter fra Forever Living


Kategori: Jessica anbefaler // 16.02.2017 kl.14:00 // 8 kommentarer


Jeg kan ikke annet enn å le av meg selv. I flere uker har jeg gått rundt og irritert meg over at jeg ikke finner favorittklærne mine. Kanskje ikke så rart, skulle det vise seg. I dag fikk jeg nemlig øye på bagen jeg brukte da jeg var nedover til familien i julen - og kan dere gjette hva som lå oppi? Jepp, alle klærne jeg har savnet. I tillegg til krølltang, spray og lommeboken min. Vimsete som jeg er hadde jeg glemt å pakke ut 😅...



Det begynner å bli på tide med et tipsinnlegg igjen. I dette innlegget tenkte jeg derfor tipse dere om mine favoritter fra merket Forever Living. Årsaken til at ikke alle produktene vises på bildet er rett og slett at jeg har gått tom for mange av dem.
 

♥ ALOE MOISTURIZING LOTION dette er en fuktighetskrem som også kan brukes som en underlagskrem for sminke. Perfekt dersom man har dårlig tid, da den trekker raskt inn i huden uten å verken klisse, kjennes tung, eller gi en oljete overflate. Den inneholder også kollagen og elastin, som begge er proteiner som finnes naturlig i menneskehuden. Kollagen og elastin brytes ned etterhvert som vi blir eldre, og det er dette som gjør at huden ser synlig eldre ut. Ønsker man å bevare et ungt utseende, er det derfor helt avgjørende å bevare mengden elastin og kollagen, noe denne kremen bidrar til.

♥ ALOE PROPOLIS CREME er litt det samme konseptet som aloe moisturizing creme, da de begge gir fukt til huden, trekker raskt inn uten å klisse, kjennes tung eller gi en oljete overflate. Det som hovedsakelig skiller dem, etter min mening, er at aloe moisturizing creme bidrar til å bevare et ungt utseende, mens aloe propolis creme jevner ut fargeforskjeller i huden ved å dempe / fjerne rødhet.

♥ ALOE HAND & FACE SOAP Helt ærlig hadde jeg ikke store forventninger til denne såpen i det hele tatt. Jeg så for meg noe first price-lignende, med såpe som tørker ut hendene. Så feil kan man virkelig ta, dere! Denne såpen er utrolig mild og god, og det kjennes nesten som om den gir fuktighet(!) til hendene når man vasker dem. Jeg har enda ikke prøvd den i ansiktet - jeg har tidligere endt opp på penicillinkur etter å ha vasket ansiktet med håndsåpe som fjortenåring, så er over gjennomsnittet pysete der - men på hendene er den i alle fall utrolig god.

♥ ALOE LIPS Uten tvil den beste lypsylen jeg har prøvd - og jeg har prøvd en god del opp igjennom, for å si det slik. Den kan også brukes på neglbånd og kløende insektstikk.

♥ SONYA VOLUME CONDITIONER Jeg har vært tilhenger av balsammetoden i godt over et år, noe som i korte trekk betyr at man kun har sjampo i håret dersom det er skittent, og ellers kun vasker håret med balsam, da dette sliter mye mindre på håret. Sonya volume conditioner er en av de aller beste balsam'ene jeg har prøvd. Den får selv det tørreste, mest slitne, hår til å føles silkemykt og gansfullt. Jeg gleder meg like mye hver gang jeg drar hjem til familien og kan snylte litt av denne (veldig voksent, jeg vet..). Det eneste man må passe på, er å ikke ha den i hodebunnen da mengden fuktighet fort kan få håret i hodebunnen til å se fett ut. På resten av håret, derimot, er den helt magisk!



HVILKE ER DERES FOREVER-FAVORITTER?

Forever Living's produkter selges av forhandlere. Du kan klikke her for å finne din nærmeste forhandler.


8 kommentarer



Hvordan èn mann reddet hele dagen


Kategori: Blogg // 15.02.2017 kl.10:14 // 6 kommentarer





Noen ganger våkner man opp og bare vet at det kommer til å bli en dårlig dag. Jeg, for min del, begynte å ane det da jeg våknet klokken 02:00 natt til tirsdag fjortende februar av at noen tok i dørhåndtaket og forsøkte å komme inn. At Kåre (katta) kan åpne dører er noe jeg har lært for lenge siden, men jeg får fremdeles hjertet i halsen i et par sekunder dersom jeg skulle våkne av at håndtaket går ned midt på natten. Espen, på sin side, sover seg gjerne gjennom det hele uten problemer.

Jeg våknet klokken to om natten, og det var Kåre som ville inn. Deretter ble jeg liggende en stund og forsøke å sove igjen. Jeg hadde akkurat begynt å gli sånn halveis over i drømmeland, da han, med god hjelp av Ronja, overtok plassen min. Espen lå på tvers i sengen, så det var egentlig ikke andre steder å flytte dem, heller. Det endte med at jeg la meg på sofaen. Jeg hadde akkurat sovnet da Kåre igjen vekket meg igjen. Denne gangen fordi han ville ut. Klokken var på dette tidspunktet rundt tre, og jeg begynte å bli smålig gretten. Etter å ha sluppet masekatta ut igjen, la jeg meg tilbake på soverommet.

Jeg var halveis i koma da Espen dro på jobb. Klokken ni sto jeg opp, hoppet i dusjen - og fikk omtrent tretti sekunder med varmtvann før det brått skiftet. Med håret innklint i balsam hadde jeg i grunn ikke annet valg enn å holde ut det kalde vannet, men jammen ble det fart på meg. Det er rart hvor rask man kan være når det virkelig gjelder.

Klokken var blitt 15:55 da jeg bestemte meg for å lage vafler til mannen kom hjem. Det var tross alt Valentines day. Som tenkt, så gjort. Vaflene var ferdig, og klokken var blitt to minutter over fire da jeg ringte for å høre om det var lenge til han kom hjem. Han var på jobb, sa han, men kom snart. De neste timene ringte jeg mange ganger, da det viste seg at bilen ikke ville starte. Klokken 19:42 hadde han endelig fått start på den og var på vei hjem.

Jo, jeg hadde omsider slått meg til ro med det unektelige faktum at hele dagen var en skikkelig møkkadag.


Men så kom han, da, dere. Med rosebukett i hånden, og favorittgodiset mitt i handleposen. Og brått var ikke dagen så ille likevel. Vi dro på butikken, jeg fikk velge hva jeg ville ha til middag, og han laget den. Med levende lys på bordet, Z nation på tv-skjermen, god mat, og verdens beste mann, ble det en veldig fin kveld likevel ♥.


6 kommentarer



Til min kjære på valentinsdagen ♥


Kategori: Blogg // 14.02.2017 kl.14:16 // 8 kommentarer




Kjære Espen.
Du er det første jeg ser,
og det første jeg tenker på,
når jeg våkner om morgenen.

Du er den beste kjæresten jeg har hatt,
 det flotteste mennesket jeg har møtt,
og det beste som har hendt meg.

Ord kan ikke beskrive hvor mye du betyr for meg,
hvor glad jeg er i deg,
eller hvor høyt jeg elsker deg.

Ingenting i livet mitt er viktigere,
ingenting i livet mitt betyr mer,
enn deg.

Kjære Espen;
min kjæreste,
min forlovede,
mannen i mitt liv

Jeg elsker deg.

Gratulerer med valentinsdagen.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


8 kommentarer



Lukten av glemte barndomsminner


Kategori: Blogg // 13.02.2017 kl.13:35 // Ingen kommentarer




I anledning morsdagen tok jeg og min forlovede turen til moren hans, hvor vi blant annet fikk med oss finalen av kjendisfarmen. Jeg ser egentlig ikke på farmen, men kjendisfarmen har jeg faktisk fått med meg tre episoder av, noe som er veldig mye til å være meg. For de av dere som husker, boikottet jeg tv2 for noen år tilbake, på grunn av mengden med dyredrap - og dyremishandlingsprogrammer.  Den dag i dag har jeg faktisk ingen kanaler på tv'en, og lever godt på netflix. Der slipper man dessuten reklame, noe som passer meg ypperlig. Og så koster det jo faktisk bare en hundrelapp i måneden.

Det begynner å bli påskevær her på Gol, noe som gleder meg stort. Lukten av glemte barndomsminner fyller luften. Minner om den gangen jeg var 3-4 år gammel, og lekte med den smeltende snøen på en ellers grusete asfalt, på en gård langt pokker i vold. Egentlig var det ikke noen gård, heller, for de hadde ingen gårsdyr. Kun hunder. Ei schäfertispe som het Gemini, og valpene hennes. Det er rart hvordan en lukt, eller et syn - et syn av solen som skinner på smeltende snø - kan minne meg om ting jeg egentlig ikke burde være i stand til å huske i utgangspunktet.

Det får meg til å lure på hvor mange andre minner jeg har fra samme tidsperiode, som simpelthen har gått i glemmeboksen. Hvor mange ting som har hendt i tiden før og etter, som jeg har glemt. Hvor mange mennesker jeg har møtt, hvor mange steder jeg har vært, hvor mange ting jeg har sett, hvor mye jeg har følt, tenkt og undret meg over, som jeg ikke lenger husker. Og det får meg til å lure på om disse minnene vil komme tilbake til meg en dag, ved synet av noe helt alminnelig.

Som snøen som smelter i solen, og vannet som renner ned på asfalten.
 


0 kommentarer



Kjære mamma...


Kategori: tanker og meninger // 12.02.2017 kl.10:32 // 2 kommentarer


Kjære mamma.
Takk for at du ga meg et hjem,
og en familie.
Noen å kalle foreldre,
og noen å kalle søster og bror.


Kjære mamma.
Takk for at du ga meg tak over hodet,
og en seng å sove i.
Takk for middager,
frokoster,
og nistepakker.


Kjære mamma.
Takk for turer til Sverige,
til danmark,
tyskland,
og til syden.


Kjære mamma.
Takk for at du var der på avslutningen i barnehagen,
og for at du fulgte meg til første skoledag.
Takk for kostymene du sydde til karneval,
og for gaver til jul og bursdag.


Kjære mamma.

takk for klær og sminke,
for inngangsbilletter til dyreparken,
og for at du tok meg med på skøytebanen.


Kjære mamma.
Takk for at du tidlig fortalte meg
at jeg aldri trengte å være redd for å komme hjem med en kjæreste,
enten har var lys eller mørk,
rik eller fattig,
gutt ...
Eller ei jente.

Men mest av alt skal du ha takk,
kjære mamma,
for at du holdt kontakt da du ikke lenger trengte,
og for at du fremdeles ser meg som et familiemedlem,
selv om vi ikke deler verken etternavn eller DNA.


 


2 kommentarer



Pass deg så du ikke dømmer for fort


Kategori: tanker og meninger // 10.02.2017 kl.22:12 // Ingen kommentarer


Ei seksten år gammel jente reiser seg for en gammel dame på bussen og gir fra seg setet sitt.
Betyr det at hun bare en snill og god, og at det ikke finnes vondt i henne?

En atten år gammel gutt banker en mindreårig opp såpass hardt at han ender på sykehuset.
Betyr det at han bare er slem, og at det ikke finnes noe godt i ham?

Kanskje er det å reise seg for den gamle damen på bussen den eneste virkelig gode handlingen denne jenta gjør i løpet av svært lang tid. Og kanskje er det å banke opp den mindreårige den eneste virkelig slemme tingen gutten har gjort på flere år.

Kanskje er jenta som reiste seg på bussen, den samme jenta som nasker i butikken, mobber i skolegården, og skader kjæledyr.

Kanskje er gutten som slo og sparket så hardt, den samme gutten som støtter flere veldedige organisasjoner privat, og som man alltid kan ringe til dersom man trenger noen å prate med.

Kanskje er den atten år gamle gutten selv en slik som reiser seg for gamle damer på bussen.
Og kanskje er den seksten år gamle jenta ei slik som pleier å sparke og slå.

Kanskje så du dem bare i feil øyeblikk.
Hun i sitt beste, han i sitt verste.
Og dømte ut i fra det.

Sannheten er at ingen mennesker er bare gode, eller bare slemme. Selv den snilleste jenta på jord, har stygge tanker. Og selv den slemmeste gutten, har noen han ville gjort alt for. Vi mennesker gjør mye dumt, men det betyr ikke at det ikke finnes godt i oss. Vi begår feil, men det betyr ikke at vi ikke kan forbedre oss. Derfor skal vi være forsiktig med å dømme mennesker for fort, og gjøre oss opp meninger om noen før vi kjenner dem personlig. Èn slem, eller èn god, handling definerer oss ikke fullstendig - for vi er så mye mer enn det. Vi er hundrevis av forskjellige valg, tanker og følelser. Derfor blir det feil å dømme en person kun ut i fra èn enkelt ting.


0 kommentarer



"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?"


Kategori: om meg // 10.02.2017 kl.11:45 // 17 kommentarer


"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?". Spørsmålet dukket opp her om dagen, fra en 'anonym' bloggleser. Et par dager senere får jeg spørsmålet igjen. Denne gangen fra en annen bloggleser. Dette forundrer meg, ettersom jeg aldri har nevnt så mye som et ord på bloggen om hvorvidt jeg jobber eller ei. Jeg har, generelt sett, lite til overs for fordommer. Jeg har lite til overs for mennesker som henger seg opp i noe de tror - ofte fordi de har hørt noe fra andre, et rykte, en påstand, en løgn - og gror så fast i sine egne antagelser at de overbeviser seg selv om at akkurat slik er det. Jeg har lite til overs for synsing, for gjetninger, for påstander tatt ut av løse luften. Jeg liker fakta. Jeg liker ting som er bekreftet, og ingenting - eller i alle fall svært lite - irriterer meg mer enn mennesker som sluker alt de hører uten å be om beviser.

I dette tilfellet har de imidlertid rett. Jeg er arbeidsledig.


 

"Skaff deg en jobb!"

"jævla snylter"

"får du ikke dårlig samvittighet av å snylte på folks skattepenger?"

"få den feite ræva di opp av sofan og gjør noe, din jævla naver"

"hvorfor jobber du ikke, Jessica?"

"verste jeg veit er sånne late mennesker som går på nav og ikke gidder å jobbe"

"sånne som deg er en belastning på samfunnet"



Kommentarer som disse har jeg fått på bloggen i en årrekke. Jeg har alltid slettet dem. Det er ikke slike kommentarer, eller mennesker, jeg ønsker å bruke tiden og energien min på. Jeg er, emosjonelt sett, en veldig sterk person og lar meg ikke knekke så lett av stygge ord. Likevel ville det vært en løgn dersom jeg skulle påstått at jeg aldri har blitt såret av slike utsagn, eller følt meg ille til mote.

Jo, jeg er arbeidsledig, men det er ikke noe jeg har valgt selv. Det var ikke slik at jeg våknet opp en morgen, spaserte inn på NAV iført høye hæler og minkpels, og sa; "døh, jeg er for fin til å jobbe. Gi meg no' cash, a!".

Nei, historien er nok litt mer komplisert enn som så. Nå skal dere høre...

Året var 1996. Jeg hadde nylig fylt seks år gammel da jeg ble holdt nede og banket opp for aller første gang. Lærerne så det, men gjorde ingenting. Foreldrene mine ville ikke høre på det øret, og mente at jeg nok egentlig hadde skyld i det selv. Denne situasjonen gjentok seg daglig gjennom hele barne - og ungdomsskolen. Jeg hadde ingen venner, inget sosialt nettverk, og satt alltid alene etter skoletid. I 1999 ble jeg utsatt for et kidnappingsforsøk. En mann forsøkte å dra meg inn i en bil en kveld jeg var på vei hjem. Etter dette utviklet jeg en redsel for å ferdes alene. Dette visste mine klassekamerater å benytte seg av, og ropte gjerne "SVART BIL!" hver gang de så meg. Jeg følte meg aldri trygg, og det kom til et punkt hvor jeg ble sittende igjen etter skoletid og gråte i korridoren helt til mamma hentet meg. Jeg nektet - turte ikke - å gå hjem alene. Allerede her burde nok noen grepet inn, men det gjorde de ikke. Da ble det ikke bedre at jeg i år 2000, da jeg var ti år gammel, våknet opp til at noen hadde skrevet voldtekt - og drapstrusler på soveromsvinduet mitt utenifra mens jeg sov. Hadde jeg følt at noen var ute etter meg før, ble frykten bare enda mer styrket nå. Mine foreldre ville ikke anmelde; skriften på veggen kunne males over, og skriften på vinduet kunne vaskes bort.

Fjorten år gammel, i 2004, skulle vi ha jobbuke på skolen. Dette ville bli min første jobberfaring. De andre elevene skaffet seg praksis basert på bekjentskaper, men jeg, som ikke hadde noe sosialt nettverk, fikk ta til takke med det skolen klarte å finne til meg. Jeg var heldig; de fant en dyrebutikk på senteret. Min arbeidsgiver var ei trivelig dame, som fortalte meg at det egentlig ikke var stort å gjøre, men for at jeg skulle få noe utbytte av det hele, kunne jeg tørke støv av hyllene. Som sagt så gjort. Dama ble imidlertid hakket mindre trivelig da jeg begynte å hoste, og hun syrlig ba meg om å holde hosten inne, så jeg ikke skulle skremme dyrene. Alle som har forsøkt å holde hosten tilbake, vet at dette simpelthen ikke lar seg gjøre, og det endte med at hun ringte faren min og ba ham hente meg, med beskjed om at jeg var det mest udugelige mennesket hun hadde vært borti, og at jeg kunne drite i å komme tilbake i morgen. Resten av uken jobbet jeg på skolens bibliotek. I 2006 ble jeg overfalt av fire mennesker midt på lyse dagen, og min frykt for å ferdes alene ble enda mer styrket. Jeg kjente menneskene som overfalt meg fra tidligere av. Èn av dem har i senere tid kontaktet meg og beklaget det hele.


Det skal i rettferdighetens navn nevnes at jeg så slik ut på den tiden, noe som muligens kan forklare en hel del..?

Min jobberfaring nummer 2 kom i 2007, da jeg skulle ha jobbuke på skolen. Denne gangen fikk jeg meg praksis sammen med ei klassevenninne i en kombinert frisør og hudpleiesalong. Et år senere skulle vi ha enda en jobbpraksis i forbindelse med skolen, og jeg og tre klassevenninner jobbet sammen i barnehage. Sommeren samme år begynner jeg og ei venninne å sende ut jobbsøknader i håp om å få oss en jobb slik at vi slipper å dra tilbake til skolen.  Når sommeren gikk mot slutten sto både jeg og min venninne uten noe som helst annet en en haug av ubesvarte jobbsøknader. Min venninne begikk selvmord siste uken før skolestart, og jeg ble tvunget tilbake på skolebenken. Jeg dropper ut noen måneder senere, og blir kastet ut hjemmefra. Bor litt rundt omkring, først hos en voldelig kjæreste som bestemmer seg for å kaste meg ut iført ei truse og ei jakke midt i november, deretter hos min biologiske mor. Får deretter flytte hjem igjen.

Året er 2009 og fatter'n gir meg beskjed om at dersom jeg skal bo hjemme får jeg begynne å betale for meg. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Jeg ender med å flytte ut igjen. Denne gangen til Tønsberg, hvor en fyr jeg har hatt på MSN i en årrekke bor. Det er han som kommer i bilen og henter meg den kvelden. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Han flytter hjem til foreldra sine for å leie ut leiligheten sin til studenter. Jeg flytter hjem igjen til foreldra mine. mamma tar meg med på NAV. I slutten av året møter jeg han som skal vise seg å bli kjæresten min for de neste seks årene, og i 2010 flytter jeg inn til ham og kameraten hans i en leilighet på Noresund. Jeg sender jobbsøknader, men erfarer fort at det ikke nytter å være 20 år gammel, innflytter og ikke ha annen arbeidserfaring enn ei uke i frisørsalong og barnehage som tenåring. År 2011 flytter jeg og min daværende kjæreste til Lillestrøm, da jeg har fått skoleplass på privatskole på Frogner. NAV har sagt seg villig til å sponse dette, ettersom skolen garanterer jobb etter utdannelse. Skolen bekrefter å ha mottatt betaling fra meg, før de snur om på flisa tre dager før skolestart og nekter på å ha mottatt likevel. Jeg viser til epost som beviser svart-på-hvitt at de selv bekrefter å ha mottatt pengene. De svarer med å ikke respondere på mail, blokkere meg på facebook, og ikke ta telefonen når jeg ringer. Denne går rett til voicemail, så sjansen for at selve nummeret mitt ble blokkert, er stor. Jeg står da uten skoleplass, og begynner igjen å sende jobbsøknader. Får null respons, og vi ender med å flytte til Gol da vi blir fortalt at det skal være arbeidsplasser her. Det viser seg å ikke stemme.

Året er 2012. Vi har flyttet til Gol, jeg starter med å sende søknader igjen. Begynner også å gå rundt til hver eneste butikk og hotell i sentrum for å høre om mulighetene for arbeid. Det resulterer ikke i noe som helst, og jeg ender på NAV igjen. Her blir jeg satt i praksisplasser hvor det allerede er bekreftet at det ikke er muligheter for fast arbeid. "Målet er ikke å få deg i arbeid, men å gi deg arbeidserfaring" sier NAV. Jeg vet at jeg trenger arbeidserfaring, og protesterer ikke. Det blir praksisplass etter praksisplass og kurs etter kurs over de neste årene. Jeg fortsetter å sende søknader, men det resulterer enten i at jeg ikke får respons, eller at jeg får beskjed om at stillingen allerede er besatt. I 2015 råder NAV meg til å ikke liste opp praksisplassene mine på CV'en. De forklarer meg at når en arbeidsgiver ser såpass mye fra NAV, og at jobben har vart over såpass korte perioder, vil de automatisk anta at det ligger et rusproblem bak det hele og at jeg ikke er i stand til å stå i en jobb. Senere samme år gjør kjæresten det slutt. Kort tid senere dør bestemor. Jeg starter opp i ny praksis, men må avslutte. Jeg kaster opp om morgenen, og sliter mye med både kvalme og magesmerter. Håret begynner å falle av. Legen mener det er stressrelatert. Kontakt med psykisk helsevern blir opprettet, men kontakten dabber av.

År 2016 kommer NAV frem til å avvente med praksisplass da de tror jeg kan ha krav på andre ytelser. Deres mistanke er at jeg lider av angst og depresjoner.


17 kommentarer



Kjære Anna Rasmussen


Kategori: Blogg // 08.02.2017 kl.21:19 // 18 kommentarer


Det er ingen hemmelighet for de fleste av dere at jeg tidligere har vært svært stor i kjeften. Jeg har aldri direkte mobbet noe menneske, men jeg har ofte brukt bloggen til å skrive krasse innlegg. Jeg har hengt ut mang en blogger for å stjele innlegg fra bloggen min og legge adressen min i spamfilteret sitt, og på den måte håpet at det skulle komme opp og frem i lyset, og at den / de det gjelder skulle beklage seg. For stjeling er ikke greit. Ikke i butikken, og ikke på blogg. Især ikke dersom den som stjeler utgir det de har stjålet for å være sitt eget og tjener gode penger på det. Ingen navn skal nevnes i dette innlegget, men la meg si det slik; man er ikke veganer om man kjøper dyre merkevesker laget av skinn, og man er ikke miljøvennlig om man reiser på fire-fem-seks-åtteognitti flyreiser i året. Uansett hvor mange slike innlegg om dyrevern, miljøvern og dyretesting enkelte bloggere klarer å stjele fra andre, vil det likevel skinne gjennom at det ikke egentlig er 'dem'.

Men nok om det.





Andre ting jeg har brukt bloggen min til, er å komme med meninger. Spesielt er det èn gruppe mennesker jeg har skrevet flere, noen nokså krasse, innlegg om. Den gruppen er unge mødre. Jenter i ungdomsskolealder som ender opp gravide. Jeg har aldri ansett meg selv som en særlig fordomsfull person, men når det kom til hvorvidt unge jenter under myndighetsalder kunne klare - eller i det hele tatt burde - oppdra et barn, ja, der legger jeg meg flat og sier at jeg har vært direkte pissnegativ, fordomsfull og stygg i kjeften. I bloggverden har Anna Rasmussen blitt selve symbolet på unge mødre, og selv om jeg aldri har skrevet noe innlegg om henne direkte, forstår jeg godt at flere av innleggene mine likevel har kunnet bli tolket slik. Dèt er også årsaken til at jeg endte opp i krangel med Anna for noen års tid tilbake.

Jeg har imidlertid vokst av meg disse fordommene - eller blitt motbevist, er det kanskje riktigere å si - og er ikke interessert i å ha fiender, verken på privaten eller i bloggmiljøet. Jeg vil ikke at noen skal tenke på meg som "hun jævla fitta med den store kjeften", bære nag til meg eller hate meg for ting jeg har sagt eller gjort tidligere. Jeg vil at folk skal vite at jeg ikke er den personen lenger, noe som også er årsaken til at jeg skrev blant annet dette innlegget. Jeg innser at jeg aldri kan ta tilbake ting jeg har sagt eller skrevet. Alt jeg kan gjøre er å slette innleggene, be om unnskyldning til dem som har følt seg krenket av det jeg tidligere har skrevet, og håpe at de vil være villig til å legge det hele bak seg. Derfor tok jeg også kontakt med Anna direkte på facebook for et par dager siden, og skrev følgende:

Hei Anna.
Jeg vet ikke om du husker meg, men vi hadde en slags krangel for noen års tid tilbake hvor det ble slengt mye stygt fra begge parter. Jeg var ei fitte, rett og slett, og det beklager jeg sterkt for. De tingene jeg skrev var unødvendig av meg, og jeg skammer meg over hvor barnslig jeg var. Jeg håper likevel at du ikke bærer nag, og at du kan tilgi.

Den siste tiden har jeg begynt å lese bloggen din, og må si jeg liker den godt. Du er flink til å formulere deg og få frem hvor glad du er både i Jan og barna. Jeg er imponert over hvordan du, som hadde alle odds mot deg, har klart å komme såpass langt som det du har gjort i såpass ung alder, og beundrer deg for hvordan du klarer å sjonglere en hverdag som kjent blogger, med tilværelsen som trebarnsmamma og kjæreste. 


Jeg skrev også et par ord til, uten at det kanskje er nødvendig å gjengi dem her, av hensyn til blogginnleggets lengde. Om Anna er villig til å tilgi vet jeg ikke. Hun har verken sett eller svart på meldingen. Men så har jeg i alle fall bedt henne om unnskyldning - og det er da noe.


18 kommentarer



Hvem kontrollerer hvem?


Kategori: Blogg // 08.02.2017 kl.14:47 // 2 kommentarer





Onsdag ettermiddag. "Herregud, er det onsdag allerede?" rekker jeg å tenke idet jeg ser på mobilen. Tiden går fort. Plutselig er vi halveis i uka allerede. Hvor er pauseknappen når man trenger den?

Ronja hopper og danser mens jeg tar på henne båndet. "Tenk å bli så glad for en luftetur", tenker jeg mens vi går ut. Folk flest skulle vært sånn. Overlykkelige for en tur ut av huset. Isteden vil vi heller sitte inne og glo i skjermen. Vi mennesker er rare sånn.

Hva er det egentlig som skjer inne i den fordømte skjermen, som gjør at vi mesteparten av tiden driter i virkeligheten? Hva er det i denne skjermen som er viktigere enn å ta seg tid til å være takknemlig for frisk luft og vakre landskap? Dèt har jeg undret meg over lenge. Helt siden jeg var fire år gammel, da jeg satt i trappa og så på ryggen til samtlige familiemedlemmer, der de flokket seg rundt tv'en, satt stille ved siden av hverandre uten å prate, fordi de var for opptatt med å følge med på hva The Fresh Prince Of Bel Air gjorde der inne i tv-skjermen. 

"Er det menneskene som kontrollerer maskinene, eller er det maskinene som kontrollerer menneskene?", undrer jeg der vi går. Men jeg skal vel ikke snakke så høyt. Jeg sitter tross alt mye foran skjermen selv. Pc, mobil, tv. Er det jeg som eier dem, eller er det de som eier meg? Hvordan ville ting blitt dersom vi våknet opp en morgen og alt av elektronikk hadde sluttet å fungere? Ville vi i det hele tatt klart å underholde oss selv over lengre tid? Goodbye stekeovn, goodbye mikrobølgeovn. Spotify, netflix, blogg, radio, tv, mobil, facebook. Farvel instagram, internettvenner, xbox, playstation. Hallo kubbe i peisen og oppvarming av kakaovann på bål. Hallo banke på døra når man vil prate med folk. Velkommen til teateret, til live-action-roleplay, til gitarer og pianoer, og sanger som man må synge selv.

Er det vi som kontrollerer maskinene, eller er det de som kontrollerer oss?


2 kommentarer



Toppløs 'bare for att'?


Kategori: Blogg // 06.02.2017 kl.14:52 // 4 kommentarer




Klokken er litt over ni denne mandagsmorgenen. Jeg sitter i passasjersetet på Espens mercedes, på vei til legetime. Varmen i setet er på, men jeg synes det er litt kaldt likevel. Blir liksom ikke helt varm. Jeg vet ikke om det er temperaturen eller tankene som har skylden. Jeg har en kul i brystbeinet, og den vokser. En slags cyste, tror Espen. Jeg lurer på hva som vil skje om den sprekker. Instant death? Jeg stirrer ut av vinduet, på det snødekte landskapet som farer forbi. På veien, og på den skitne frontruten. "Livet", tenker jeg, "er disse dagene her. Disse dagene i bilen, kjørende på skitne veier. Livet er snødekte landskap, skydekket himmel, irritasjon over folk som kjører for sakte. Livet er en hånd å holde i, og et menneske å elske. Livet er glede og smerte. Opp og nedturer. Gråt og latter. Livet sniker seg innpå, og det farer forbi. Jeg er tjueseks år. Skal alt ta slutt nå?".

Fra Spotify strømmer Lukas Graham's stemme. Jeg lytter til teksten. Once I was seven years old. Den er fin. Vakker. Nostalgisk. Soon I'll be sixty years old, will I think the world is cold?.

"Kommer jeg til å bli seksti?", undrer jeg der jeg sitter, "eller får jeg dødsdommen i dag? Og i så fall, har jeg egentlig grunn til å klage? Har jeg ikke, på en måte, lagt opp til dette selv? Alle de årene jeg lå der og gråt ned i hodeputen, og bare ønsket å dø. Alle de gangene jeg planla å ta livet av meg. Alle de mislykkede forsøkene. Alle de gangene jeg hatet livet, og bare ønsket å få en slutt på alt. Kanskje har jeg omsider fått ønsket mitt oppfylt. Og kanskje er det for sent å gjøre om på det. Å ønske det annerledes. Kanskje er det for sent å angre seg. Kanskje skulle jeg være mer forsiktig med hva jeg ønsker meg. Eller kanskje får jeg en sjanse til. En sjanse til å leve litt lenger, nå som ting endelig har begynt å gå rette veien. Kanskje skal jeg være glad til. At jeg fikk leve så lenge. For det er ikke alle forunt. Jeg kan nevne en håndfull mennesker som aldri engang fikk bli atten". Jeg bestemmer meg for at dersom dødsdommen kommer, skal jeg avgå uten dramatikk. Det er den eneste rette måten. Jeg har eksistert, jeg har vandret på jorden, og kanskje er det noen andres tur nå. Kanskje er det en balanse i det hele. Noen dør så andre kan bli født. Hva vet jeg? Jeg er bare ei jente. Jeg vet ingenting. Men dette skal ikke bli en av de tingene jeg setter meg ned og griner av.



Vi er fremme. To minutter over avtalt tid. Jeg åpner bildøren og går ut. Avtaler å ringe Espen når jeg er ferdig. Angrer litt på at jeg ikke tok på meg sminke - eller i det minste børstet håret - idet jeg går inn dørene ved Hallingdal Sjukestugu. Slår tanken fra meg. Dette er ikke miss universe; det er ingen som forventer at jeg skal se ut som en supermodell. Inne er det lettoversiktlig. Skiltet i korridorene. Jeg spør en resepsjonist om veien likevel. Bare for å ikke drite meg ut. Jeg er allerede for sen, vil ikke risikere å bli surrende rundt i enda flere minutter. Ber en indre bønn til meg selv om at jeg ikke driter meg ut når jeg skal be om veien videre. "SoMATisk", minner jeg meg selv på. "SoMATisk avdeling. Ikke somalisk. Please ikke si somalisk". Det går greit. Jeg sier somatisk.

Jeg er alene på venterommet. Det er visst ikke så mange som skal undersøkes i dag. Kanskje like greit. Ei trivelig dame kommer ut og sier navnet mitt. Jeg reiser meg. Håndhilser, og blir vist inn på et rom merket 105A Skjelett lab. Under henger et gult skilt merket 'strålingsfare'. "Strålende", tenker jeg sarkastisk, og må trekke litt på smilebåndet av meg selv.



Rommet er hvitt og enkelt. En stol står ved veggen ved siden av døren. Her kan jeg legge fra meg jakke og klær. Midt i rommet er to apparater. "Du må ta av deg alt av metall", sier den hyggelige damen, "men du kan ha på deg genseren". Jeg tenker litt på det. Det er metall i bh'en min. Jeg lirker bh'en opp og ut under genseren. Det blir liksom litt for dumt å stå der toppløs 'bare for att' når jeg allerede har fått beskjed om at jeg kan ha på meg genseren.

Videre får jeg beskjed om å stille meg inntil det ene apparatet. Totalt fem bilder blir tatt. Jeg blir bedt om å holde pusten på alle sammen. To bilder forfra, tre fra siden. Fire bilder hvor jeg holder pusten på innoverpust. Ett hvor jeg holder den på utoverpust. "Dette ser bra ut", sier hun til meg. Jeg kjenner et stikk av håp. Det ser bra ut, altså ingen grunn til bekymring. "Men jeg er ingen lege, så jeg kan ikke si for sikkert", avslutter hun. Håpet daler litt. Jeg får beskjed om at bildene vil sendes tilbake til legen min, og at jeg antagelig vil bli kontaktet innen ei uke dersom det skulle være noe galt.

På vei ut ringer jeg Espen. Han kommer for å hente meg. Vi kjører hjemover. Jeg er lettere til sinns nå. Jeg fikk ikke dødsdommen i dag, så livet mitt er sikret for i alle fall ei ukes tid fremover. Ingenting skal snus på hodet i dag.


4 kommentarer



En spøkelseshistorie fra virkeligheten


Kategori: om meg // 04.02.2017 kl.14:25 // 2 kommentarer


9a9975c0d154ade90f62953872a2c22dc2

Historien dere nå skal få lese er ni år gammel. Jeg var sytten, nesten atten, år gammel og hadde nylig flyttet inn på hybel sammen med to jenter jeg hadde blitt kjent med skoleåret i forveien. De to hadde flyttet inn to uker tidligere. Jeg hadde vært den som nølte litt, men omsider lot meg overtale. Disse to jentene var normalt sett ikke venninner, men tapet av en felles venninne og klassekamerat hadde brakt dem sammen. Den ene jenta, S, hadde vært en del av venninnegjengen min hele fjoråret, uten at jeg egentlig følte jeg kjente henne noe særlig. Hun hadde vært stesøster til A, som nå var død. Den andre jenta, L, hadde aldri vært en del av venninnegjengen - hovedsakelig fordi hun ikke ville selv - men hadde likevel vært en god venninne av meg. I alle fall de gangene jeg ikke tok henne i å snakke dritt bak ryggen på meg - hvilket hendte ofte. L var ei slik jente som snakket dritt om alle, både venner og fiender, for å heve seg selv. Inntil nylig hadde hun gjort stort nummer av å poengtere for alle og enhver hvilke 'bitches som tror de er så jævla mye bedre enn alle andre' S og A var, men nå som A var død, hadde hun ikke så mye som et vondt ord å si om henne. Tvert imot.

Vi hadde bodd sammen i omtrentlig tre dager da merkelige ting begynte å skje. Det startet med edderkopper. Mengdevis av edderkopper. Det var stankelbein i dusjen. Det var stankelbein på soverommene. Det var stankelbein på kjøkkenet. Det var så man måtte riste alle klærne sine før man tok de på seg - til og med om de bare hadde ligget i klesskapet - for å være sikker på at det ikke var edderkopper i dem. Fuktskader, tenker du kanskje? Det tenkte vi også til å begynne med. Men nei. Alt var i tipp topp stand. Og årsaken til edderkoppene klarte vi ikke å finne.

Så begynte vi å høre fottrinn om natten. Vi hadde hvert vårt rom alle sammen, og våknet ofte av lyden av en ytterdør som gikk opp og noen som gikk inn med sko. Vi tenkte ikke så mye over det. Jeg og S trodde det var L, og L trodde det var S. Helt til vi satt oss ned for å prate om det, og fant ut at det ikke var noen av oss. Men èn av oss måtte det jo være - det var jo bare vi som hadde nøkkelen. Og vi låste alltid om natten. Det ble en slik greie der vi til slutt bare slo oss til ro med at vi hørte feil.

Så begynte bankingen på soveromsdørene. Midt på natten kunne jeg våkne av at det banket på soveromsdøren min. "Hva er det?", kunne jeg rope, uten å få svar. Så kunne jeg reise meg smålig irritert fra sengen, åpne døren - og bli møtt av ingenting. De to andre opplevde det samme. Igjen slo vi oss til ro - i alle fall delvis - med at vi hadde livlig fantasi og at vi hørte feil.

Et par dager senere begynte TV'en å leve sitt eget liv. Plutselig kunne den slå seg på, på MTV, akkurat idet A's favorittlåt ble spilt, for så å slå seg av igjen etterpå. Sto den på èn kanal, kunne den plutselig bytte selv om ingen hadde rørt kontrollen. Bytte til MTV, hvor 'hennes' låt ble spilt. "For et creepy sammentreff", tenkte jeg, men ingen av oss trodde lenger på at det faktisk var et sammentreff. Det var liksom så mye som skurret. Edderkoppene som kom fra ingensteds og uten grunn. Lyden av fottrinn og banking på dørene om natten. Og nå TV'en. Kanskje var vi gale - men hvor sannsynlig er det egentlig at tre personer blir gale samtidig, og opplever de samme tingene? Det er slikt man kan undre seg over. Samtidig kunne vi ikke helt tro at det var et spøkelse, heller. Det er èn ting å være open minded og tro på det paranormale. Det er noe annet å tro at din egen venninne er tilbake fra de døde for å terrorisere deg.

Det stoppet imidlertid ikke der, heller. Kort tid etterpå begynte vi å se skygger. Selv i fullt dagslys kunne vi i brøkdelen av et sekund se skygger som fløy over veggene. De var så raske, disse skyggene, at de var borte nesten fortere enn vi hadde sett dem. Så raske at vi lurte på om vi egentlig hadde sett dem i det hele tatt, eller om vi rett og slett bare var paranoide og gale. En gang sverget jeg på at jeg så A's joggebukse - den hun døde i - på badet da baderomsdøren sto på gløtt. Men også det ble en slik ting jeg lurte på om faktisk var sant, eller om jeg bare hadde innbilt meg det hele. S trodde meg - hun hadde sett den, hun også. Trodde hun, i alle fall.

Ingen av oss likte å være alene på hybelen lenger. Av alle steder, var det her vi følte oss mest utrygge. Hjertet banket alltid litt fort der inne, bare ventende på neste jump scare - enten det ville være tv'en, en skygge, en edderkopp eller den uforklarlige bankingen på dørene våre. Kaldt var det også. Jeg og L hadde varmeovnene våre på full styrke, men mens hennes rom var en tropeskog, ble mitt eget rom aldri varmere enn en novemberdag. Kanskje var det ovnen min det var noe galt med?

Det var først den dagen jeg sto foran speilet og kjente noe puste meg i nakken, at jeg for alvor fikk nok. Jeg var drittlei. Jeg, S og L satt oss ned på rommet til S for å prate ut om dette. For å finne en logisk forklaring på hva dette kunne være. Det var mens vi satt der at det plutselig lyste opp på mobilen min. Ubesvart anrop-tegnet poppet opp, men det sto verken 'ubesvart anrop' eller noe nummer å ringe tilbake. Det sto ikke engang 'skjult ID' eller noe av de andre greiene man gjerne pleier å få. Kun den røde oppoverpilen man fikk på telefonen den gangen, som symboliserte at man hadde et tapt anrop. "Ring opp igjen!", foreslo S. Jeg forsøkte, men telefonen fant ingenting å ringe tilbake til. Kanskje var det noe galt med telefonen?

Og kanskje ville jeg ikke tatt slik på vei om ikke S' venninne M den siste uken hadde påstått seg å våkne opp med tapte anrop fra A's nummer hver eneste morgen. A's nummer som hun, når hun ringte tilbake, fikk beskjed om at ikke var i bruk. Riktignok burde man ta alt M sa med en klype salt. Det hadde jeg forstått. En gang - skoleåret i forveien - hadde vi vært venninner. Nære venninner. Helt til A døde, M hadde avgjort at jeg var Kjip McKjipersen som ikke ville ta dop og feste konstant, og dermed lagt meg for hat. Imidlertid hadde jeg begynt å være skeptisk til henne lenge før det. Helt siden A viste meg meldingene M hadde sendt henne. Truende, ondskapsfulle meldinger. Meldinger som "jeg skal få deg til å angre på at du er født". Meldinger som "Du er så feig, A. Tør ikke gå ut døra uten S engang. Hva skal du gjøre når S begynner på en annen skole til høsten? Du kommer ikke til å overleve alene og det vet du". Oppfordringer til selvmord. Trusler om at hvis hun visste hva som var best for henne, tok hun livet av seg der og da. Trusler om hvilket helvete hun ville få om hun våget å komme tilbake på skolen igjen.

Meldingene hadde brent seg fast på netthinnen min. Dels fordi disse meldingene var det siste minnet jeg hadde om A. Hun viste meg dem den aller siste dagen vi hadde sammen, før hun døde. Og dels fordi det var jeg som mottok disse meldingene nå. Fra M. Opprigninger, tekstmeldinger, og episoder på skolen. Det var meg M var ute etter nå. Det var meg hun ville til livs. Derfor visste jeg å ta alt hun sa med en klype salt. Jeg visste hvor fæl hun var til å dikte opp ting for noen usle minutter i rampelyset. Men likevel.. 

"Vet du hva som er rart?", sa S til meg en ettermiddag, "ingenting av det her begynte før du flyttet inn".
"Ingenting?", spurte jeg. "Ingenting", bekreftet hun.

Så hvordan ender historien? Jeg flyttet ut og droppet ut av skolen. Kort tid etter gjorde både S og L det samme. M ble innlagt på avrusning. Da jeg kom for å hente de siste tingene mine noen uker senere, hadde en ny jentegjeng fra klassen under oss allerede flyttet inn. På rommet mitt var det ingen som bodde. De hadde brukt det til spiritisme, siden det var dette rommet det var mest aktivitet i. Jeg har ingen kontakt med verken L, S, M eller jentegjengen som flyttet inn etter oss den dag i dag, og heller ingen planer om å gjenoppta den. Av hensyn til personvern er de involvertes navn kortet ned til forbokstav. Bildet i begynnelsen av innlegget er et illustrasjonsfoto, og funnet via google.

 

HAR DU OPPLEVD NOE LIGNENDE?


2 kommentarer



Jeg lærte å være kald og apatisk


Kategori: om meg // 03.02.2017 kl.13:55 // 3 kommentarer


Jeg elsker den mannen jeg legger meg med om kvelden,
og våkner opp med om morgenen.

Jeg elsker den mannen som lager middag til oss etter jobb,
og som alltid vet hva han vil ha å spise.

Jeg elsker den mannen som sovner på sofaen når vi ser film,
og som forsøker å lære meg at hvitt og farget tøy ikke skal vaskes sammen.

Jeg elsker den mannen som hiver sokkene på gulvet,
og klager over at det alltid er rotete.

Jeg elsker den mannen som foretrekker meg sminkeløs,
og som ikke spiser skorpene på pizzaen.

Jeg elsker den mannen som må riste brusen tom for kullsyre før han drikker den,
og som er like glad i levende lys som det jeg er.

Jeg elsker den mannen som driter i at håret mitt er jævlig og at joggebukse er uniformen min.
Han som synes jeg er vakker, uansett.

Jeg elsker den mannen som sier at han elsker meg...


Men dessverre sliter jeg med å utrykke det ordentlig.

For da jeg var liten lærte jeg at de tingene man åpenlyst verdsetter, er de som blir tatt ifra deg først. At de menneskene man stoler mest på, er de som dolker deg hardest i ryggen. At man skal passe seg for å bli vant til mennesker - for plutselig så stikker de sin vei.

Jeg lærte at venner baksnakker, og at kjærester er utro. At familie stikker hodet i sanden når det virkelig gjelder. At følelser bare fører til problemer, og verken bør vises eller snakkes om.

Jeg lærte at man er sterkest alene, og tryggest om man ikke bryr seg om noen. At den eneste som virkelig vil ditt beste, er deg selv. 

Jeg lærte mye om å holde kjeft. Om å være hard utenpå. Jeg lærte mye om å ikke vise følelser, og ikke slippe mennesker inn. Å være skeptisk, og føre - var. Jeg lærte mye om å være sterk og ikke sette seg i situasjoner som kunne føre til at man knakk - for ingen ville være der og ta meg imot, dersom jeg falt.


Flere års lærdom er vanskelig å avlære seg. Men jeg prøver. Litt mer for hver dag. Selv om han kanskje ikke ser det.


3 kommentarer



Kjære unge, gravide jente...


Kategori: tanker og meninger // 02.02.2017 kl.13:28 // 16 kommentarer


Ei seksten år gammel jente blir gravid.
Hun er for ung til å ha barn, sier folk.

Ei seksten år gammel gravid jente tar abort.
Barnemorder, kaller de henne.

Ei seksten år gammel jente velger å adoptere bort sitt nyfødte barn.
"Hvor hjerteløs er ikke hun, som kan gi fra seg sitt eget barn?", tenker folk.

Ei seksten år gammel gravid jente beholder barnet.
"Hvordan skal du forsørge ungen?", spør de.

En seksten år gammel nybakt mamma ammer barnet offentlig.
"Kan du ikke dekke deg til?", tenker folk oppgitt.

En seksten år gammel nybakt mamma mater barnet med morsmelkerstatning og flaske.
"Bare enda en dum pyntedukke - alt for redd for puppene sine til å amme", sukker de oppgitt.

En seksten år gammel mamma lever på pengestøtte.
"Jævla snylter", sier folk.

En seksten år gammel mamma skaffer seg en jobb og tjener egne penger.
"Se på hun, som bare jobber og jobber og ikke tar seg tid til barnet!", hvisker de bak ryggen hennes.

En seksten år gammel mor slutter å tilbringe tid med vennene sine.
"Fy, som hun har forandret seg etter at hun fikk barn!", sier folk.

En seksten år gammel mor opprettholder kontakten med vennene sine.
"Hun der gjør ikke annet enn å feste", hevdes det.

En seksten år gammel mor lar ikke barnets mentalt ustabile far treffe sitt barn.
"For ei drittkjerring! Han har rettigheter, han også!", sier folk.

En seksten år gammel mor lar barnets mentalt ustabile far få tilbringe tid med barnet.
"Herregud, så uansvarlig av henne!", fnyser de.

En ung mor gir barnet sitt søppelmat.
"Hun bryr seg ikke om barnets helse", tenker folk.

En ung mor gir barnet sitt grønnsaker og frukt.
"Stakkars unge som har en sånn kostholdsnazi til mamma", tenker de.


Kjære unge, gravide jente. Du som er seksten år gammel, litt yngre, eller kanskje et par år eldre. Du som bekymrer deg for hva du skal gjøre videre. Hvordan du skal oppdra barnet, og om du i det hele tatt skal beholde det. Du som er livredd for hva andre vil tenke, mene og si. Kjære unge, gravide, fortvilte, redde, sårbare, forvirrede, stressede, emosjonelle jente som befinner deg i en situasjon som kom brått og uventet. Vær sterk og ta det valget som føles riktig for deg, enten det er å abortere, adoptere bort, eller beholde. Ikke la andre mennesker tvinge på deg et valg som føles galt. Ikke la andre mennesker fortelle deg hva som er rett for deg, verken når det gjelder svangerskapet, eller når det gjelder oppfostring av barnet.

Lytt til deg selv først, ikke la deg presse, men vær heller ikke redd for å be dine nærmeste om hjelp - verken fysisk eller psykisk. Sett pris på det teamet du har rundt deg av venner og familie, bruk dem for det de er verd, og drit i alle andre. Drit i mennesker som ikke kjenner deg, men som gjerne skal ut og mene noe likevel. For sannheten er at mennesker vil alltid mene noe. De vil alltid dømme, og snakke dritt. De vil alltid baksnakke, anta det verste, og stille seg kritiske. Det er slik vi er, vi mennesker. Men det betyr ikke nødvendigvis at det de sier er rett. Det betyr ikke at de kunne gjort det bedre selv.

Det finnes enkelte kamper man ikke kan vinne, uansett hvor sterk man er, eller hvor hardt man prøver. Kampen mot fordommene er en slik kamp. Det beste man kan gjøre, er å ignorere dem og vite at det sier mer om disse menneskene, enn om deg .


16 kommentarer



En liten anbefaling til de over 18


Kategori: Jessica anbefaler // 01.02.2017 kl.14:16 // 6 kommentarer







Drikker dere vin, folkens? Det gjør vanligvis ikke jeg. Alkohol, etter min mening, smaker såpass bittert at tanken på å drikke det for å kose seg, tidligere har vært litt fjern og uaktuell for min del. Da tar jeg meg like gjerne, og mye heller, et glass med brus.

Vinen dere ser ovenfor, er imidlertid en av ytterst få viner jeg faktisk liker, og gjerne kan kose meg med i finere sammenhenger. Som familieselskaper og romantiske middager. Jeg ser også for meg at den hadde gjort seg på en venninnekveld, da den smaker søtt og friskt av bær.

Jeg har enda til gode å finne den på vinmonopolet, men den kan bestilles fra Sverige her.

De av dere som selv har smakt den
får gjerne legge igjen noen ord i kommentarfeltet om hva dere synes
.
 


6 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits