Spørsmål?

bilde

E-post:
jessiewald@hotmail.com

Søk

Hvem leser?

Symboler

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


11 låter og historiene bak dem


Kategori: om meg // 17.02.2017 kl.15:47 // Ingen kommentarer




♥ BABY ALICE - PIÑA COLADA BOY

Da jeg flyttet til Noresund i 2010 fikk jeg fort god kontakt med jenta som leide i etasjen over oss. Hun het Marlen og det var ikke rent sjelden at denne låten gikk på repeat hjemme hos henne når det var fest, altså sånn ca annenhver helg og onsdag.


♥ LIL WAYNE, WIZ KHALIFA M.FL. - SUCKER FOR PAIN
Denne låten hørte jeg og Espen mye på de første ukene vi var sammen.

♥ KICK - FEST HOS MIG - LASER INC - HANDS UP REMIX
Det var den tjuefjerde september 2009, nittenårsdagen min. Tine og Kim, mine to til-og-fra-venner, hadde nettopp skaffet seg leilighet i Arendal sentrum, og i anledning nittenårsdagen min bestemte de seg for å holde fest i heimen. Jeg fikk ei flaske sprit i bursdagsgave, og denne låten gikk på repeat hele kvelden. 

♥ MANIAN - WELCOME TO THE CLUB - NIGHTCORE EDIT
Året var 2009. Et par minutter før jeg skulle på bussen til Oslo i forbindelse med en photoshoot (ikke spør..), spurte jeg en random fyr på MSN om han var interessert i å treffes etter shooten. Rett og slett fordi jeg ikke kjente noen i Oslo, og ville ha noen å vente på bussen hjem igjen sammen med. Vi utvekslet telefonnummer, og så skulle vi bare ringes. Etter shooten ringte Christian, som han het, og vi gjorde forsøk på å finne hverandre. Han og kameraten hans kom i bil, jeg vandret forvirret rundt på St. Hanshaugen til fots, i høye hæler. Det var blitt sent, bussen min hadde gått for lengst, og jeg forbedredte meg på å måtte ringe taxi og tilbringe natten på Oslo bussterminal. Men neida. Heldigvis for meg fant vi hverandre til slutt, og Christian dro meg med på fest hos Martin og Vero på vinterbro. Denne låten ljomet ut av høytalerne da vi kom, og ble spilt samtlige ganger utover kvelden. Christian og jeg ble sammen senere samme kveld, og holdt sammen i to uker. Han var imidlertid hjemme i Hamar mesteparten av tiden, så det ble Martin og Vero jeg tilbrakte mest tid med.

♥ BASSHUNTER - BOTEN ANNA - RADIO EDIT
"Seriøst, for en teit sang. Å synge om en båt?", sa Julie til meg på juleballet. "Det er ikke en båt, men en bot", sa jeg, "en sånn datarobot-greie". Denne låten ble spilt idet jeg ankom juleballet på strand hotell i julen 2006. Et juleball jeg forøvrig bare kunne spart meg for å dra på. Jeg tror nok den eneste grunnen til at jeg faktisk husker dette, er fordi jeg hadde et megacrush på Jonas Altberg - alias Basshunter - på den tiden og det at låtene hans ble spilt noe som helst sted var et slags høydepunkt for meg.

♥ DJ IRONIK - STAY WITH ME
I månedene før hun tok livet sitt i 2008, var det denne låten min venninne A ble helt opphengt i. Den gikk på repeat konstant, og hun skrev teksten dens både i kladdebøker og i tekstmeldinger. 

♥ JESSIE J - FLASHLIGHT
Dette er den første låten Espen sendte meg på facebook, før vi hadde blitt ordentlig sammen.

♥ DEAD BY APRIL - ANGELS OF CLARITY
Det var min eks som introduserte meg for dette bandet rundt år 2010. Da det ble slutt mellom oss i august 2015 var dette den siste låten som ble spilt før jeg var fremme ved bussen som jeg skulle ta videre til mine foreldre, så han kunne få litt avstand.

♥ LEO, PETE COTTRELL - HELLO (METAL COVER)
Denne hørte jeg for aller første gang på en hjemmefest hos Pæddings, og likte den såpass godt at jeg måtte ha den selv.

♥ DROWNING POOL - WE ARE THE DEVIL
Denne låten har jeg hørt på sikkert tusenogfemti ganger siden den kom ut, og det var også denne jeg hadde i headsetet da jeg skulle til sverige med mamma for en stund tilbake. Jeg skulle bare plugge inn laderen, jeg, men plutselig endte musikken min opp med å komme ut av høytalerne på mammas bil isteden. Og mamma har volumet HØYT når hun hører på nyhetene, skal jeg si dere! Jeg ler meg ihjel!

♥ HATEBREED - DESTROY EVERYTHING
Denne låten gikk på repeat hver eneste gang mamma eller pappa kjørte meg tilbake til skolen, år 2008.


0 kommentarer



11 låter og historien bak dem


Kategori: om meg // 17.02.2017 kl.15:43 // Ingen kommentarer




♥ BABY ALICE - PIÑA COLADA BOY

Da jeg flyttet til Noresund i 2010 fikk jeg fort god kontakt med jenta som leide i etasjen over oss. Hun het Marlen og det var ikke rent sjelden at denne låten gikk på repeat hjemme hos henne når det var fest, altså sånn ca annenhver helg og onsdag.


♥ LIL WAYNE, WIZ KHALIFA M.FL. - SUCKER FOR PAIN
Denne låten hørte jeg og Espen mye på de første ukene vi var sammen.

♥ KICK - FEST HOS MIG - LASER INC - HANDS UP REMIX
Det var den tjuefjerde september 2009, nittenårsdagen min. Tine og Kim, mine to til-og-fra-venner, hadde nettopp skaffet seg leilighet i Arendal sentrum, og i anledning nittenårsdagen min bestemte de seg for å holde fest i heimen. Jeg fikk ei flaske sprit i bursdagsgave, og denne låten gikk på repeat hele kvelden. 

♥ MANIAN - WELCOME TO THE CLUB - NIGHTCORE EDIT
Året var 2009. Et par minutter før jeg skulle på bussen til Oslo i forbindelse med en photoshoot (ikke spør..), spurte jeg en random fyr på MSN om han var interessert i å treffes etter shooten. Rett og slett fordi jeg ikke kjente noen i Oslo, og ville ha noen å vente på bussen hjem igjen sammen med. Vi utvekslet telefonnummer, og så skulle vi bare ringes. Etter shooten ringte Christian, som han het, og vi gjorde forsøk på å finne hverandre. Han og kameraten hans kom i bil, jeg vandret forvirret rundt på St. Hanshaugen til fots, i høye hæler. Det var blitt sent, bussen min hadde gått for lengst, og jeg forbedredte meg på å måtte ringe taxi og tilbringe natten på Oslo bussterminal. Men neida. Heldigvis for meg fant vi hverandre til slutt, og Christian dro meg med på fest hos Martin og Vero på vinterbro. Denne låten ljomet ut av høytalerne da vi kom, og ble spilt samtlige ganger utover kvelden. Christian og jeg ble sammen senere samme kveld, og holdt sammen i to uker. Han var imidlertid hjemme i Hamar mesteparten av tiden, så det ble Martin og Vero jeg tilbrakte mest tid med.

♥ BASSHUNTER - BOTEN ANNA - RADIO EDIT
"Seriøst, for en teit sang. Å synge om en båt?", sa Julie til meg på juleballet. "Det er ikke en båt, men en bot", sa jeg, "en sånn datarobot-greie". Denne låten ble spilt idet jeg ankom juleballet på strand hotell i julen 2006. Et juleball jeg forøvrig bare kunne spart meg for å dra på. Jeg tror nok den eneste grunnen til at jeg faktisk husker dette, er fordi jeg hadde et megacrush på Jonas Altberg - alias Basshunter - på den tiden og det at låtene hans ble spilt noe som helst sted var et slags høydepunkt for meg.

♥ DJ IRONIK - STAY WITH ME
I månedene før hun tok livet sitt i 2008, var det denne låten min venninne A ble helt opphengt i. Den gikk på repeat konstant, og hun skrev teksten dens både i kladdebøker og i tekstmeldinger. 

♥ JESSIE J - FLASHLIGHT
Dette er den første låten Espen sendte meg på facebook, før vi hadde blitt ordentlig sammen.

♥ DEAD BY APRIL - ANGELS OF CLARITY
Det var min eks som introduserte meg for dette bandet rundt år 2010. Da det ble slutt mellom oss i august 2015 var dette den siste låten som ble spilt før jeg var fremme ved bussen som jeg skulle ta videre til mine foreldre, så han kunne få litt avstand.

♥ LEO, PETE COTTRELL - HELLO (METAL COVER)
Denne hørte jeg for aller første gang på en hjemmefest hos Pæddings, og likte den såpass godt at jeg måtte ha den selv.

♥ DROWNING POOL - WE ARE THE DEVIL
Denne låten har jeg hørt på sikkert tusenogfemti ganger siden den kom ut, og det var også denne jeg hadde i headsetet da jeg skulle til sverige med mamma for en stund tilbake. Jeg skulle bare plugge inn laderen, jeg, men plutselig endte musikken min opp med å komme ut av høytalerne på mammas bil isteden. Og mamma har volumet HØYT når hun hører på nyhetene, skal jeg si dere! Jeg ler meg ihjel!

♥ HATEBREED - DESTROY EVERYTHING
Denne låten gikk på repeat i seksti minutter hver eneste gang mamma eller pappa kjørte meg tilbake til skolen, år 2008.


0 kommentarer



"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?"


Kategori: om meg // 10.02.2017 kl.11:45 // 17 kommentarer


"Hvorfor jobber du ikke, Jessica?". Spørsmålet dukket opp her om dagen, fra en 'anonym' bloggleser. Et par dager senere får jeg spørsmålet igjen. Denne gangen fra en annen bloggleser. Dette forundrer meg, ettersom jeg aldri har nevnt så mye som et ord på bloggen om hvorvidt jeg jobber eller ei. Jeg har, generelt sett, lite til overs for fordommer. Jeg har lite til overs for mennesker som henger seg opp i noe de tror - ofte fordi de har hørt noe fra andre, et rykte, en påstand, en løgn - og gror så fast i sine egne antagelser at de overbeviser seg selv om at akkurat slik er det. Jeg har lite til overs for synsing, for gjetninger, for påstander tatt ut av løse luften. Jeg liker fakta. Jeg liker ting som er bekreftet, og ingenting - eller i alle fall svært lite - irriterer meg mer enn mennesker som sluker alt de hører uten å be om beviser.

I dette tilfellet har de imidlertid rett. Jeg er arbeidsledig.


 

"Skaff deg en jobb!"

"jævla snylter"

"får du ikke dårlig samvittighet av å snylte på folks skattepenger?"

"få den feite ræva di opp av sofan og gjør noe, din jævla naver"

"hvorfor jobber du ikke, Jessica?"

"verste jeg veit er sånne late mennesker som går på nav og ikke gidder å jobbe"

"sånne som deg er en belastning på samfunnet"



Kommentarer som disse har jeg fått på bloggen i en årrekke. Jeg har alltid slettet dem. Det er ikke slike kommentarer, eller mennesker, jeg ønsker å bruke tiden og energien min på. Jeg er, emosjonelt sett, en veldig sterk person og lar meg ikke knekke så lett av stygge ord. Likevel ville det vært en løgn dersom jeg skulle påstått at jeg aldri har blitt såret av slike utsagn, eller følt meg ille til mote.

Jo, jeg er arbeidsledig, men det er ikke noe jeg har valgt selv. Det var ikke slik at jeg våknet opp en morgen, spaserte inn på NAV iført høye hæler og minkpels, og sa; "døh, jeg er for fin til å jobbe. Gi meg no' cash, a!".

Nei, historien er nok litt mer komplisert enn som så. Nå skal dere høre...

Året var 1996. Jeg hadde nylig fylt seks år gammel da jeg ble holdt nede og banket opp for aller første gang. Lærerne så det, men gjorde ingenting. Foreldrene mine ville ikke høre på det øret, og mente at jeg nok egentlig hadde skyld i det selv. Denne situasjonen gjentok seg daglig gjennom hele barne - og ungdomsskolen. Jeg hadde ingen venner, inget sosialt nettverk, og satt alltid alene etter skoletid. I 1999 ble jeg utsatt for et kidnappingsforsøk. En mann forsøkte å dra meg inn i en bil en kveld jeg var på vei hjem. Etter dette utviklet jeg en redsel for å ferdes alene. Dette visste mine klassekamerater å benytte seg av, og ropte gjerne "SVART BIL!" hver gang de så meg. Jeg følte meg aldri trygg, og det kom til et punkt hvor jeg ble sittende igjen etter skoletid og gråte i korridoren helt til mamma hentet meg. Jeg nektet - turte ikke - å gå hjem alene. Allerede her burde nok noen grepet inn, men det gjorde de ikke. Da ble det ikke bedre at jeg i år 2000, da jeg var ti år gammel, våknet opp til at noen hadde skrevet voldtekt - og drapstrusler på soveromsvinduet mitt utenifra mens jeg sov. Hadde jeg følt at noen var ute etter meg før, ble frykten bare enda mer styrket nå. Mine foreldre ville ikke anmelde; skriften på veggen kunne males over, og skriften på vinduet kunne vaskes bort.

Fjorten år gammel, i 2004, skulle vi ha jobbuke på skolen. Dette ville bli min første jobberfaring. De andre elevene skaffet seg praksis basert på bekjentskaper, men jeg, som ikke hadde noe sosialt nettverk, fikk ta til takke med det skolen klarte å finne til meg. Jeg var heldig; de fant en dyrebutikk på senteret. Min arbeidsgiver var ei trivelig dame, som fortalte meg at det egentlig ikke var stort å gjøre, men for at jeg skulle få noe utbytte av det hele, kunne jeg tørke støv av hyllene. Som sagt så gjort. Dama ble imidlertid hakket mindre trivelig da jeg begynte å hoste, og hun syrlig ba meg om å holde hosten inne, så jeg ikke skulle skremme dyrene. Alle som har forsøkt å holde hosten tilbake, vet at dette simpelthen ikke lar seg gjøre, og det endte med at hun ringte faren min og ba ham hente meg, med beskjed om at jeg var det mest udugelige mennesket hun hadde vært borti, og at jeg kunne drite i å komme tilbake i morgen. Resten av uken jobbet jeg på skolens bibliotek. I 2006 ble jeg overfalt av fire mennesker midt på lyse dagen, og min frykt for å ferdes alene ble enda mer styrket. Jeg kjente menneskene som overfalt meg fra tidligere av. Èn av dem har i senere tid kontaktet meg og beklaget det hele.


Det skal i rettferdighetens navn nevnes at jeg så slik ut på den tiden, noe som muligens kan forklare en hel del..?

Min jobberfaring nummer 2 kom i 2007, da jeg skulle ha jobbuke på skolen. Denne gangen fikk jeg meg praksis sammen med ei klassevenninne i en kombinert frisør og hudpleiesalong. Et år senere skulle vi ha enda en jobbpraksis i forbindelse med skolen, og jeg og tre klassevenninner jobbet sammen i barnehage. Sommeren samme år begynner jeg og ei venninne å sende ut jobbsøknader i håp om å få oss en jobb slik at vi slipper å dra tilbake til skolen.  Når sommeren gikk mot slutten sto både jeg og min venninne uten noe som helst annet en en haug av ubesvarte jobbsøknader. Min venninne begikk selvmord siste uken før skolestart, og jeg ble tvunget tilbake på skolebenken. Jeg dropper ut noen måneder senere, og blir kastet ut hjemmefra. Bor litt rundt omkring, først hos en voldelig kjæreste som bestemmer seg for å kaste meg ut iført ei truse og ei jakke midt i november, deretter hos min biologiske mor. Får deretter flytte hjem igjen.

Året er 2009 og fatter'n gir meg beskjed om at dersom jeg skal bo hjemme får jeg begynne å betale for meg. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Jeg ender med å flytte ut igjen. Denne gangen til Tønsberg, hvor en fyr jeg har hatt på MSN i en årrekke bor. Det er han som kommer i bilen og henter meg den kvelden. Jeg sender jobbsøknader, får null respons. Han flytter hjem til foreldra sine for å leie ut leiligheten sin til studenter. Jeg flytter hjem igjen til foreldra mine. mamma tar meg med på NAV. I slutten av året møter jeg han som skal vise seg å bli kjæresten min for de neste seks årene, og i 2010 flytter jeg inn til ham og kameraten hans i en leilighet på Noresund. Jeg sender jobbsøknader, men erfarer fort at det ikke nytter å være 20 år gammel, innflytter og ikke ha annen arbeidserfaring enn ei uke i frisørsalong og barnehage som tenåring. År 2011 flytter jeg og min daværende kjæreste til Lillestrøm, da jeg har fått skoleplass på privatskole på Frogner. NAV har sagt seg villig til å sponse dette, ettersom skolen garanterer jobb etter utdannelse. Skolen bekrefter å ha mottatt betaling fra meg, før de snur om på flisa tre dager før skolestart og nekter på å ha mottatt likevel. Jeg viser til epost som beviser svart-på-hvitt at de selv bekrefter å ha mottatt pengene. De svarer med å ikke respondere på mail, blokkere meg på facebook, og ikke ta telefonen når jeg ringer. Denne går rett til voicemail, så sjansen for at selve nummeret mitt ble blokkert, er stor. Jeg står da uten skoleplass, og begynner igjen å sende jobbsøknader. Får null respons, og vi ender med å flytte til Gol da vi blir fortalt at det skal være arbeidsplasser her. Det viser seg å ikke stemme.

Året er 2012. Vi har flyttet til Gol, jeg starter med å sende søknader igjen. Begynner også å gå rundt til hver eneste butikk og hotell i sentrum for å høre om mulighetene for arbeid. Det resulterer ikke i noe som helst, og jeg ender på NAV igjen. Her blir jeg satt i praksisplasser hvor det allerede er bekreftet at det ikke er muligheter for fast arbeid. "Målet er ikke å få deg i arbeid, men å gi deg arbeidserfaring" sier NAV. Jeg vet at jeg trenger arbeidserfaring, og protesterer ikke. Det blir praksisplass etter praksisplass og kurs etter kurs over de neste årene. Jeg fortsetter å sende søknader, men det resulterer enten i at jeg ikke får respons, eller at jeg får beskjed om at stillingen allerede er besatt. I 2015 råder NAV meg til å ikke liste opp praksisplassene mine på CV'en. De forklarer meg at når en arbeidsgiver ser såpass mye fra NAV, og at jobben har vart over såpass korte perioder, vil de automatisk anta at det ligger et rusproblem bak det hele og at jeg ikke er i stand til å stå i en jobb. Senere samme år gjør kjæresten det slutt. Kort tid senere dør bestemor. Jeg starter opp i ny praksis, men må avslutte. Jeg kaster opp om morgenen, og sliter mye med både kvalme og magesmerter. Håret begynner å falle av. Legen mener det er stressrelatert. Kontakt med psykisk helsevern blir opprettet, men kontakten dabber av.

År 2016 kommer NAV frem til å avvente med praksisplass da de tror jeg kan ha krav på andre ytelser. Deres mistanke er at jeg lider av angst og depresjoner.


17 kommentarer



En spøkelseshistorie fra virkeligheten


Kategori: om meg // 04.02.2017 kl.14:25 // 2 kommentarer


9a9975c0d154ade90f62953872a2c22dc2

Historien dere nå skal få lese er ni år gammel. Jeg var sytten, nesten atten, år gammel og hadde nylig flyttet inn på hybel sammen med to jenter jeg hadde blitt kjent med skoleåret i forveien. De to hadde flyttet inn to uker tidligere. Jeg hadde vært den som nølte litt, men omsider lot meg overtale. Disse to jentene var normalt sett ikke venninner, men tapet av en felles venninne og klassekamerat hadde brakt dem sammen. Den ene jenta, S, hadde vært en del av venninnegjengen min hele fjoråret, uten at jeg egentlig følte jeg kjente henne noe særlig. Hun hadde vært stesøster til A, som nå var død. Den andre jenta, L, hadde aldri vært en del av venninnegjengen - hovedsakelig fordi hun ikke ville selv - men hadde likevel vært en god venninne av meg. I alle fall de gangene jeg ikke tok henne i å snakke dritt bak ryggen på meg - hvilket hendte ofte. L var ei slik jente som snakket dritt om alle, både venner og fiender, for å heve seg selv. Inntil nylig hadde hun gjort stort nummer av å poengtere for alle og enhver hvilke 'bitches som tror de er så jævla mye bedre enn alle andre' S og A var, men nå som A var død, hadde hun ikke så mye som et vondt ord å si om henne. Tvert imot.

Vi hadde bodd sammen i omtrentlig tre dager da merkelige ting begynte å skje. Det startet med edderkopper. Mengdevis av edderkopper. Det var stankelbein i dusjen. Det var stankelbein på soverommene. Det var stankelbein på kjøkkenet. Det var så man måtte riste alle klærne sine før man tok de på seg - til og med om de bare hadde ligget i klesskapet - for å være sikker på at det ikke var edderkopper i dem. Fuktskader, tenker du kanskje? Det tenkte vi også til å begynne med. Men nei. Alt var i tipp topp stand. Og årsaken til edderkoppene klarte vi ikke å finne.

Så begynte vi å høre fottrinn om natten. Vi hadde hvert vårt rom alle sammen, og våknet ofte av lyden av en ytterdør som gikk opp og noen som gikk inn med sko. Vi tenkte ikke så mye over det. Jeg og S trodde det var L, og L trodde det var S. Helt til vi satt oss ned for å prate om det, og fant ut at det ikke var noen av oss. Men èn av oss måtte det jo være - det var jo bare vi som hadde nøkkelen. Og vi låste alltid om natten. Det ble en slik greie der vi til slutt bare slo oss til ro med at vi hørte feil.

Så begynte bankingen på soveromsdørene. Midt på natten kunne jeg våkne av at det banket på soveromsdøren min. "Hva er det?", kunne jeg rope, uten å få svar. Så kunne jeg reise meg smålig irritert fra sengen, åpne døren - og bli møtt av ingenting. De to andre opplevde det samme. Igjen slo vi oss til ro - i alle fall delvis - med at vi hadde livlig fantasi og at vi hørte feil.

Et par dager senere begynte TV'en å leve sitt eget liv. Plutselig kunne den slå seg på, på MTV, akkurat idet A's favorittlåt ble spilt, for så å slå seg av igjen etterpå. Sto den på èn kanal, kunne den plutselig bytte selv om ingen hadde rørt kontrollen. Bytte til MTV, hvor 'hennes' låt ble spilt. "For et creepy sammentreff", tenkte jeg, men ingen av oss trodde lenger på at det faktisk var et sammentreff. Det var liksom så mye som skurret. Edderkoppene som kom fra ingensteds og uten grunn. Lyden av fottrinn og banking på dørene om natten. Og nå TV'en. Kanskje var vi gale - men hvor sannsynlig er det egentlig at tre personer blir gale samtidig, og opplever de samme tingene? Det er slikt man kan undre seg over. Samtidig kunne vi ikke helt tro at det var et spøkelse, heller. Det er èn ting å være open minded og tro på det paranormale. Det er noe annet å tro at din egen venninne er tilbake fra de døde for å terrorisere deg.

Det stoppet imidlertid ikke der, heller. Kort tid etterpå begynte vi å se skygger. Selv i fullt dagslys kunne vi i brøkdelen av et sekund se skygger som fløy over veggene. De var så raske, disse skyggene, at de var borte nesten fortere enn vi hadde sett dem. Så raske at vi lurte på om vi egentlig hadde sett dem i det hele tatt, eller om vi rett og slett bare var paranoide og gale. En gang sverget jeg på at jeg så A's joggebukse - den hun døde i - på badet da baderomsdøren sto på gløtt. Men også det ble en slik ting jeg lurte på om faktisk var sant, eller om jeg bare hadde innbilt meg det hele. S trodde meg - hun hadde sett den, hun også. Trodde hun, i alle fall.

Ingen av oss likte å være alene på hybelen lenger. Av alle steder, var det her vi følte oss mest utrygge. Hjertet banket alltid litt fort der inne, bare ventende på neste jump scare - enten det ville være tv'en, en skygge, en edderkopp eller den uforklarlige bankingen på dørene våre. Kaldt var det også. Jeg og L hadde varmeovnene våre på full styrke, men mens hennes rom var en tropeskog, ble mitt eget rom aldri varmere enn en novemberdag. Kanskje var det ovnen min det var noe galt med?

Det var først den dagen jeg sto foran speilet og kjente noe puste meg i nakken, at jeg for alvor fikk nok. Jeg var drittlei. Jeg, S og L satt oss ned på rommet til S for å prate ut om dette. For å finne en logisk forklaring på hva dette kunne være. Det var mens vi satt der at det plutselig lyste opp på mobilen min. Ubesvart anrop-tegnet poppet opp, men det sto verken 'ubesvart anrop' eller noe nummer å ringe tilbake. Det sto ikke engang 'skjult ID' eller noe av de andre greiene man gjerne pleier å få. Kun den røde oppoverpilen man fikk på telefonen den gangen, som symboliserte at man hadde et tapt anrop. "Ring opp igjen!", foreslo S. Jeg forsøkte, men telefonen fant ingenting å ringe tilbake til. Kanskje var det noe galt med telefonen?

Og kanskje ville jeg ikke tatt slik på vei om ikke S' venninne M den siste uken hadde påstått seg å våkne opp med tapte anrop fra A's nummer hver eneste morgen. A's nummer som hun, når hun ringte tilbake, fikk beskjed om at ikke var i bruk. Riktignok burde man ta alt M sa med en klype salt. Det hadde jeg forstått. En gang - skoleåret i forveien - hadde vi vært venninner. Nære venninner. Helt til A døde, M hadde avgjort at jeg var Kjip McKjipersen som ikke ville ta dop og feste konstant, og dermed lagt meg for hat. Imidlertid hadde jeg begynt å være skeptisk til henne lenge før det. Helt siden A viste meg meldingene M hadde sendt henne. Truende, ondskapsfulle meldinger. Meldinger som "jeg skal få deg til å angre på at du er født". Meldinger som "Du er så feig, A. Tør ikke gå ut døra uten S engang. Hva skal du gjøre når S begynner på en annen skole til høsten? Du kommer ikke til å overleve alene og det vet du". Oppfordringer til selvmord. Trusler om at hvis hun visste hva som var best for henne, tok hun livet av seg der og da. Trusler om hvilket helvete hun ville få om hun våget å komme tilbake på skolen igjen.

Meldingene hadde brent seg fast på netthinnen min. Dels fordi disse meldingene var det siste minnet jeg hadde om A. Hun viste meg dem den aller siste dagen vi hadde sammen, før hun døde. Og dels fordi det var jeg som mottok disse meldingene nå. Fra M. Opprigninger, tekstmeldinger, og episoder på skolen. Det var meg M var ute etter nå. Det var meg hun ville til livs. Derfor visste jeg å ta alt hun sa med en klype salt. Jeg visste hvor fæl hun var til å dikte opp ting for noen usle minutter i rampelyset. Men likevel.. 

"Vet du hva som er rart?", sa S til meg en ettermiddag, "ingenting av det her begynte før du flyttet inn".
"Ingenting?", spurte jeg. "Ingenting", bekreftet hun.

Så hvordan ender historien? Jeg flyttet ut og droppet ut av skolen. Kort tid etter gjorde både S og L det samme. M ble innlagt på avrusning. Da jeg kom for å hente de siste tingene mine noen uker senere, hadde en ny jentegjeng fra klassen under oss allerede flyttet inn. På rommet mitt var det ingen som bodde. De hadde brukt det til spiritisme, siden det var dette rommet det var mest aktivitet i. Jeg har ingen kontakt med verken L, S, M eller jentegjengen som flyttet inn etter oss den dag i dag, og heller ingen planer om å gjenoppta den. Av hensyn til personvern er de involvertes navn kortet ned til forbokstav. Bildet i begynnelsen av innlegget er et illustrasjonsfoto, og funnet via google.

 

HAR DU OPPLEVD NOE LIGNENDE?


2 kommentarer



Jeg lærte å være kald og apatisk


Kategori: om meg // 03.02.2017 kl.13:55 // 3 kommentarer


Jeg elsker den mannen jeg legger meg med om kvelden,
og våkner opp med om morgenen.

Jeg elsker den mannen som lager middag til oss etter jobb,
og som alltid vet hva han vil ha å spise.

Jeg elsker den mannen som sovner på sofaen når vi ser film,
og som forsøker å lære meg at hvitt og farget tøy ikke skal vaskes sammen.

Jeg elsker den mannen som hiver sokkene på gulvet,
og klager over at det alltid er rotete.

Jeg elsker den mannen som foretrekker meg sminkeløs,
og som ikke spiser skorpene på pizzaen.

Jeg elsker den mannen som må riste brusen tom for kullsyre før han drikker den,
og som er like glad i levende lys som det jeg er.

Jeg elsker den mannen som driter i at håret mitt er jævlig og at joggebukse er uniformen min.
Han som synes jeg er vakker, uansett.

Jeg elsker den mannen som sier at han elsker meg...


Men dessverre sliter jeg med å utrykke det ordentlig.

For da jeg var liten lærte jeg at de tingene man åpenlyst verdsetter, er de som blir tatt ifra deg først. At de menneskene man stoler mest på, er de som dolker deg hardest i ryggen. At man skal passe seg for å bli vant til mennesker - for plutselig så stikker de sin vei.

Jeg lærte at venner baksnakker, og at kjærester er utro. At familie stikker hodet i sanden når det virkelig gjelder. At følelser bare fører til problemer, og verken bør vises eller snakkes om.

Jeg lærte at man er sterkest alene, og tryggest om man ikke bryr seg om noen. At den eneste som virkelig vil ditt beste, er deg selv. 

Jeg lærte mye om å holde kjeft. Om å være hard utenpå. Jeg lærte mye om å ikke vise følelser, og ikke slippe mennesker inn. Å være skeptisk, og føre - var. Jeg lærte mye om å være sterk og ikke sette seg i situasjoner som kunne føre til at man knakk - for ingen ville være der og ta meg imot, dersom jeg falt.


Flere års lærdom er vanskelig å avlære seg. Men jeg prøver. Litt mer for hver dag. Selv om han kanskje ikke ser det.


3 kommentarer



Når selv de enkleste spørsmål blir vanskelige


Kategori: om meg // 20.01.2017 kl.14:29 // Ingen kommentarer


Voldtekt, sex, sexpartner, hvor mange sexpartnere, arendal, vennskap, venner, popularitet, bekjennelser, confessions, kjenner du,
"Hvor mange har du vært sammen med?".

Et, for så vidt, enkelt spørsmål. Likevel sliter jeg med å finne svaret. Jeg hadde ingen barndomskjærester, så den saken er grei. Ingen forhold i barnehagen eller barneskolen. Den første gangen jeg i det hele tatt kom i nærheten av noe som kan minne om forhold, var jeg sytten år gammel. Han het Frank, og var seksten. Vi var sammen i omtrentlig tre måneder, før hendelsen som endret alt. Klokken nærmet seg to om natten da tekstmeldingen tikket inn. Avsenderen var et ukjent nummer. Hun skrev at hun synes noen burde fortelle meg sannheten; Frank hadde ingen følelser for meg. Han var hennes, og han hadde aldri egentlig vært min. "Hvem er du?", tekstet jeg tilbake. "Silje som du gikk i klasse med på ungdomsskolen" lød svaret. Silje som hadde vært den aller verste mobberen. Hun som alltid hadde vært ute etter meg. Alltid funnet nye, ondskapsfulle måter å plage meg på. Silje, som jeg hadde flyttet langt pokker i vold bare for å komme unna. Her var hun igjen, på samme fest som kjæresten min. Tekstet meg, og påsto han var hennes. Frank selv bekreftet det hun hadde sagt. Nei, han var ikke 'hennes', men nei, han hadde egentlig aldri vært min, heller. Det hele hadde vært et planlagt stunt. Et iscenesatt forhold, med det formål å finne mitt mest sårbare punkt. Finne noe de kunne ta meg på, som virkelig ville svi i sjelen. Alle tekstmeldinger, alle bildemeldinger, alle chatsamtaler over MSN og nettby - alt hadde blitt videreformidlet til dem. Til mobberne mine fra ungdomsskolen. Og de hadde ledd. Disse festene han dro på hver helg, var ikke fester. De var sammenkomster hvor gjengen kunne sitte og le av meg. Planlegge neste trekk. Men nå hadde han begynt å få dårlig samvittighet.

Skal jeg likevel regne ham som min første kjæreste når jeg svarer på hvor mange jeg har vært sammen med? Vi var jo aldri egentlig sammen. Samtidig som at jeg faktisk trodde vi var det i tre hele måneder før den - i alle fall i deres øyne - sinnsykt artige spøken ble avslørt. Atten år gammel flyttet jeg inn til en fyr jeg hadde kjent i to uker. Han var i slutten av tyveårene. Han hadde i løpet av den første uken gått ned på kne med en ring og spurt om jeg ville være kjæresten hans, så sammen var vi. Vi bodde sammen i omtrentlig to uker til, før han brått og brutalt kastet meg på dør på sin egen bursdag. I ettertid brukte han personlig informasjon om meg (som jeg såvisst ikke hadde gitt ham!) til å bestille svindyre produkter på nett i mitt navn. Skal jeg regne ham som kjæreste nummer to, eller anses kanskje ikke forholdet som ordentlig om det ikke har lengre holdbarhetsdato enn melken i kjøleskapet?

"Hvor mange har du hatt sex med?"

Igjen, et veldig enkelt spørsmål. Men like fullt vanskelig å svare på. Ikke fordi jeg har hatt meg med så fryktelig mange, men fordi halvparten av de jeg har hatt sex med, har vært uten mitt samtykke. Påtvunget sex. Voldtekt, kalles det vel. Skal jeg ta disse med i beregningen når jeg gir et antall på hvor mange jeg har ligget med - eller skal jeg la være? Er "hvor mange har du hatt sex med?" et spørsmål om hvor mange jeg har gitt mitt samtykke til, eller et spørsmål om hvor mange som har vært 'nedi der', uavhengig av hvorvidt jeg syntes det var ok eller ei?

"Hvor kommer du fra?"
"Kjenner du _ ?"


Når et menneske flytter fra sin hjemplass, er det som regel en grunn til det. For noen er denne grunnen så enkel som at de ønsker å se nye steder og bli kjent med nye mennesker. Utvide horisonten litt, og få litt mer livserfaring. I mitt tilfelle flyttet jeg fordi jeg måtte bort. Jeg var ikke trygg, jeg hadde det ikke godt, og jeg måtte bort. Jeg flyttet for å starte på nytt et annet sted. Få en sjanse til å leve, istedenfor bare å overleve. Å kunne legge alt det vonde bak meg. Det er vondt når folk spør meg hvor jeg er fra, for det får meg til å huske at jeg egentlig ikke hører til noe sted. At uansett hvor jeg drar, og uansett hvem jeg blir kjent med, er jeg fremdeles tilknyttet det stedet jeg reiste fra. Jeg er fra Arendal. Jeg gikk på den skolen som for noen år tilbake ble kåret til Norges verste mobbeskole. Jeg gikk i den klassen som aldri dro på klasseturer lenger bort enn nabokommunen, fordi vi var så jævlige å ha med å gjøre. Jeg hadde det såpass jævlig at de første fire årene etter at jeg flyttet, klarte jeg ikke dra nedover for å besøke min egen familie uten at min daværende kjæreste ble med. Jeg orket det rett og slett ikke, og ble fullstendig panisk. De få gangene jeg forsøkte å dra nedover på egenhånd, endte det med at jeg ringte ham gråtende i panikk og måtte ha ham til å hente meg igjen. 

Det eneste som er verre enn folk som spør meg hvor jeg kommer fra, er folk som følger opp spørsmålet med "kjenner du_?". De eneste menneskene jeg, i løpet av mine første femten leveår, hadde kontakt med, var de menneskene som daglig gjorde narr av meg, banket meg opp eller truet meg på livet i skolefriminuttene eller på skoleveien, eller som tekstet meg over MSN / Nettby. Jeg hadde ingen ordentlige venner før jeg fylte seksten, og den vennegjengen gikk sakte men sikkert til helvete ett år senere, da venninnen vår begikk selvmord. Derfra gikk alt veldig fort: gjengen ditchet meg fordi jeg ikke ville drikke meg dritings hver eneste dag i uken, røyke weed, ta amfetamin og løpe ned kontoret til helsesøster og spørre etter smertestillende som de kunne knuse og sniffe. Jeg har alltid vært en person som tenker langsiktig, og for meg så ikke fremtiden særlig lys ut om jeg skulle bruke den på å snorte ibux i spisefri, ta imot dop fra shady folk jeg ikke stolte så mye som et sekund på, eller bælme sprit som vann. Konklusjon; jeg var prippen og kjip, og endte nok en gang opp som et mobbeoffer. Jeg kan nevne på èn hånd alle mine venner jeg har fra hjemstedet mitt den dag i dag; han ene bor i dag i Asker, og hun andre ble jeg kjent med i 2015. Så nei; antagelig kjenner jeg ikke personen du referer til, og om jeg gjør det, er sannsynligheten stor for at vi har noe uoppgjort.

Det er det som er greia med meg; selv de enkleste spørsmål blir vanskelige å besvare. Bak selv de minste spørsmål ligger en lang og vond historie. Jeg er full av sånne ting man aller helst skal tie ihjel, gjemme under teppet og late som om man ikke har kjennskap til. Full av sånn 'livets harde realitet'-crap som mannen i gata aldri tror jeg ikke kjenner til, fordi jeg er en sånn 'hjernedød sminkedukke som lever i en rosa boble og ikke kan noe om livet'...


0 kommentarer



Dette visste du ikke om meg (del 7)


Kategori: om meg // 14.01.2017 kl.23:07 // 6 kommentarer



blogg blogg.no minner om meg liste 10 ting om meg 10 fakta om meg seksten sekstenåring blondine blond blå øyne langt hår

... Legge full sminke bare for å hente posten.
Som sekstenåring led jeg av ekstrem perfeksjonisme, som i bunn og grunn er en ekstrem frykt for å fremstå uperfekt. Dette førte til at jeg blant annet ikke kunne hente posten før jeg hadde lagt full sminke, krøllet håret og tatt på meg høye hæler. Og hadde jeg en morgen kommet meg hele veien til skolen, men oppdaget at jeg hadde glemt å ta på maskara, ja, da hadde jeg i mitt eget hode kun to valg; 1) gå hjem og ta på maskara, eller 2) gå med solbriller hele dagen. Det var slitsomt å være Jessica i 2006, si!

... Bruke groteske mengder med selvbruning.
Som perfeksjonist var det soleklart at jeg måtte holde meg unna sol. Jeg ville jo ikke ende opp med å eldes for tidlig. Samtidig ville jeg heller ikke være blek. Løsningen ble selvbruningsspray. Ambre Solaire No Trace Bronzer het den, og ga en veldig fin, ikke-oransje glød i huden. Jeg sprayet meg med denne lille saken så ofte som mulig - altså minimum annenhver dag, og så alt annet enn naturlig ut.

... Naske i butikken.
Jeg var ingen hardcore tyv, men det hendte vel at en håndfull smirnoff ice, cider, vikingfjord og øl fant veien ned i den litt for store skuldervesken min en gang i ny og ne. Patetisk, I know.

... Gå uten bukse.
Det høres fryktelig galt ut når man skriver det på akkurat den måten, så la meg oppklare; det var ikke slik at jeg gikk rundt i trusa. Det var mer slik at jeg enten gikk i kjoler, eller i topp og jakke kombinert med et skjørt eller en shorts. Bukser var liksom ikke min greie.

... Skrive dikt, noveller og lage bildekollasjer med tekst på.
Seksten år gamle Jessica var en kreativ person som skrev lange, emosjonelle dikt, noveller og satt og klistret ihop bildekollasjer med tekst på. Jeg følte selv at alt det jeg gjorde ble veldig bra. Det mente tydeligvis utallige fremmede mennesker på nettby og blogg også, ettersom de stjal både diktene, novellene og bildekollasjene mine, fjernet navnet mitt fra dem, og utga det for å være sitt eget. Har dere lest et dikt som begynner med "langt oppe i trærenes topp henger en kald og livløs kropp", lest novellen om lille Amy som tok sitt liv på grunn av mobbing, eller sett bildekollasjen nedenfor - ja, da har dere faktisk lest ting som jeg har laget. 



... Treffe gutter klokken fire om natten.
Jeg vokste opp i et hus med mange regler. Spesielt når det gjaldt gutter, synes jeg mine foreldre var i overkant strenge. Mens andre jenter fikk lov å sove over hos kjæresten rett som det var, var mine foreldre såpass strenge at bare det å ha en gutt sovende i samme hus som meg var fullstendig uaktuelt. Dating kunne jeg også bare glemme. De få gangene jeg skulle på dates, måtte derfor alt planlegges uhyre nøye. Jeg måtte vente til mine foreldre hadde lagt seg (og sovnet), noe som kunne være alt mellom klokken 00:00 og klokken 04:00 enkelte ganger, før jeg deretter måtte snike meg opp på badet og sminke meg, velge outfit osv, før jeg deretter måtte ned på soverommet igjen, og klatre ut vinduet. Jeg måtte også være tilbake før klokken 06:30, slik at de ikke skulle merke at jeg var borte. Med andre ord; de datene jeg dro på var aldri den klassiske turen på kino eller resturant. Det var kjøreturer i bil, og piknik på stranden med soloppgangen.

... Føre logg over hvem som skyldte meg penger.
På videregående var jeg den jenta med mest penger å rutte med. Årsaken til dette var enkelt og greit at jeg aldri egentlig brukte dem. Jeg var ikke en slik person som bare 'måtte' ha nye klær hele tiden, godteri, parfyme eller alkohol. Så jeg sparte pengene mine, og lånte dem isteden ut til andre som trengte det. Dette førte jeg altså logg over, rett og slett fordi jeg var grådig lei av folk som 'glemte' at de hadde lånt penger. Jeg mente på denne tiden at dette var et veldig smart trekk av meg. I ettertid innser jeg at jeg antagelig fremsto som en dritt.

... Digge Paris Hilton.
 Hvilken blond selvbruningsbimbo hadde vel IKKE et girlcrush på Paris Hilton i 2006? Hun var hottere enn lava!

... Skrive en blogg alle snakket om.
Jeg har skrevet blogg i mange år. Også da jeg var seksten. På den tiden var jeg tvunget til å forkorte navnene til venninnene mine ned til forbokstav, ettersom søsken og foreldre til de involverte stalket bloggen for å finne ut hva vi drev med. Jeg fikk smertelig erfare at også flere av skolens lærere leste bloggen. 

HVA OVERRASKET DEG MEST,
OG HADDE VI EVT NOE FELLES?


6 kommentarer



Hvem er disse menneskene?


Kategori: om meg // 22.05.2015 kl.23:33 // Ingen kommentarer


En ting som virkelig irriterer meg, er når jeg leser en blogg og bloggforfatter nevner et navn jeg ikke klarer å plassere. Dette fører til at jeg blir sittende og lure på hvem vedkommende er, og hvilken relasjon han eller hun har til bloggeier. Er det en venn? En kjæreste? En klassekamerat / arbeidskollega? En fetter / kusine? Jeg får ingen svar, og dermed klarer jeg heller ikke fokusere ordentlig på innlegget. Ettersom jeg selv kjenner denne følelsen så alt for godt, og vet hvor irriterende den er, ønsker jeg ikke at dette skal være tilfellet for de av dere som leser bloggen min. I den forbindelse har jeg derfor laget et "hvem er disse menneskene?"-innlegg som tar for seg de mest nevnte menneskene på bloggen og introduserer dem med navn og litt kjapp informasjon.

MAMMA: 'mamma' er fostermoren min. Hun er kanskje ikke moren min rent biologisk, men hun er den eneste moren jeg hadde i barndommen som tok på seg ansvaret med å oppdra meg og sørge for at jeg fikk mat i kroppen og klær å gå i. Hun heter Jorunn, men det faller meg mer naturlig å kalle henne mamma.

PAPPA: 'pappa' er mammas ektemann. Ikke min biologiske far, men fosterfar. Han heter Eric, men det har alltid falt meg naturlig å kalle ham pappa, på samme måte som jeg referer til hans kone som 'mamma'.

LEIF, RENATE & NIKOLAI: Leif er mamma og pappas biologiske sønn, altså min fosterbror. I september 2010 giftet han seg med Renate og i januar fikk de sønnen Nikolai.

CECILIE, PÅL & EMILIE MARIE: Cecilie er mamma og pappas biologiske datter, altså min fostersøster. Hun er samboer med Pål, og sammen har de datteren Emilie Marie.


Espen og meg ♥



ESPEN: Espen er min forlovede.

RONJA & KÅRE: Ronja og Kåre er Espens dyr som han hadde med seg da han flyttet inn hos meg. Ronja er en liten, korthåret dachs, mens Kåre - oftere kalt Pus - er en stor, hårete katt. 

ESPENS MAMMA: Som navnet tilsier, er dette Espens mor.

MINSTEN & ARGENTINA: Disse er mine to katter. Minsten ble født i sengen min(!) i 2011 av Clarissa. Da Minsten ble født med misdannelse endte vi med å gi bort Clarissa isteden, da det var større sjanse for å finne et godt hjem til henne enn til ham. Han er en veldig krevende katt, og krever kanskje hakket mer oppmerksomhet enn normale katter, samtidig som det er en del ting å være obs på, som vi rett og slett ikke stolte på at andre mennesker ville bry seg med. Sommeren 2015 skaffet vi ham ei venninne i form av Argentina, en liten kattunge som var blitt født ute av en eierløs hunnkatt, men fanget inn av ildsjeler.

TILLEGGSINFO:
Mine biologiske foreldre brøt jeg kontakt med i 2010 og kommer derfor ikke til å nevne dem i bloggen. Jeg er heller ikke interessert i eventuelle opplysninger andre måtte ha å komme med.


0 kommentarer


Kommer snart


Translate

Annonser











Bloggdesign av

hits